Jeg skulle ønske det fantes en datamaskin som var sånn at hvis jeg får ideer til ting å blogge om, så er det bare å tenke ekstra hardt på det, så vips! har man et helt blogginnlegg ferdig automagisk! Det fungerer liksom ikke helt å bare skrive ned ideen i stikkordsform på et papirark, merkelig nok. Og det hjalp heller ikke mye at de gangene jeg satt på Litteraturhuset, klar til å blogge til den store gullmedaljen, så nektet Litteraturhusets nettverk plent å bevege seg inn på WordPress. Møkkanett. Men i morgen, dere, da kommer det et ganske langt innlegg om et spennende tema.
I mellomtiden skal jeg bare oppdatere kjapt hva jeg har bedrevet siden sist jeg var her.
Jeg fikk omsider sett Mormor og de åtte ungene. På Saga kino. En søndags formiddag. Det var så mange unger der at jeg kunne kjenne eggstokkene mine ta kvelertak på hverandre av skrekk. Men jeg overlevde og ingen unger ble skadet. Filmen var søt, skuespillerne var flinke og danserne var veldig flinke, men sangene var så innmari kleine at jeg nesten ønsket filmen ikke hadde tekst i det hele tatt. Så mye for oppstyret med å finne ut om det var tekst. Dessuten var jeg klippet ut.
Jeg fikk heldigvis sjansen til å se meg selv på det store sølvlerretet, som veldig flittig barista i den nye Netcom-reklamen.
Netcom 20 år from ONE BIG HAPPY FAMILY on Vimeo.
En annen norsk film jeg så nylig, var den nye Flåklypa-filmen. Den var bra. Bedre enn jeg forventet. Og helledussen, Ludvig var så nusselig.
Jeg ble endelig ferdig med skjerfet som jeg har strikket på siden påsken. Det måtte noen Mad Men-episoder til og et par dårlige filmer. Dette er forresten det første strikkeprosjektet noensinne jeg har avsluttet. Ikke verst, bare 20 år etter at jeg tok i et par strikkepinner for første gang.
Jeg har hengt litt på Operaen. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg elsker å være her. Spesielt nå som jeg er med så mange hyggelige folk, og selvfølgelig Operakoret. Det skjer mye rart i prøvesalen, og jeg vurderer å starte en ny bildeserie her, kalt «Dagens tryne». Så dere kan beundre solisten Ingeborg Gillebos kreative strek med statistenes ansikter som lerret.
Den der tilgir jeg henne siden hun sang min yndlingsaria Non so piu cosa son, cosa faccio så fint i Figaros Bryllup.