[Frem fra glemselens slør]

Det har skjedd en masse siden sist, så det er på tide å oppdatere litt her før bloggen fullstendig forsvinner i en tåke av glemsel.

– Jeg var på audition til en Subjazz-forestilling. Kom dessverre ikke videre etter første runde, men følte likevel at det var min beste audition så langt, ingen jernteppe eller prestasjonsangst.

– Jeg var på Kattehuset, som vanlig.

– Jeg var på Nøtteknekker-øving hos min gamle danseskole og ble spurt om jeg ville spille bestemoren! For de uinnvidde: denne rollen fremstår kanskje som skrøpelig, men straks musikken settes i gang, er det can-can, hopp og spring for alle pengene. Men så skjedde noe som gjør at det ikke blir Nøtteknekker i Bærum Kulturhus på meg i år. Se senere punkt.

– Jeg var på stiftelsesmøte for Teater Jafnadhr. Nå er det et ordentlig, offisielt teater som kan søke om økonomisk støtte og greier. Skikkelig stas! Vi feiret med bløtkake.

– Jeg var aktmodell hos en kunstskole. Eller, akt og akt, de øvde bare på å tegne fra skuldrene og opp, så det ble ikke mye blotting. Men jeg fikk tusle rundt i badekåpe hele dagen.

– Jeg var i et møte med teatersjefen hos Teater Manu, og fikk et spennende jobbtilbud fra januar til påsken, med turné i Norge og kanskje et par land utenfor Norge.

– Jeg var i Operaen og så flotte Madama Butterfly. (Jeg var forresten også i Operaen da det var premiere på Orfeus og Evrydike, en helt fantastisk flott forestilling! Se video her.)

– Jeg var i en jazzklasse da jeg merket at ryggen var litt spent, så jeg satte meg ned for å tøye og massere. En halv time senere smalt det og jeg kunne like gjerne blitt lam, for det var umulig å bevege seg uten at det gjorde sykt vondt. Litt pillecocktail, varmeflaske, massasje og knekking fikset biffen.

– Dagen etter rygg-scenen var jeg på audition i Operaen. Den korteste og letteste audition jeg noensinne har vært gjennom; og jeg ble en av de seks utvalgte som skal stå på Hovedscenen i desember i operaen Hoffmanns eventyr! Tenk det, Hedda! Jeg er overlykkelig, og samtidig nervøs. Dette er et helt annet nivå enn hva jeg har vært med på tidligere. Men jeg er veldig klar og innstilt på å gjøre intet mindre enn mitt beste! Og som et av skiltene i Akerselva sier:

– Jeg skulle se Mormor og de åtte ungene (som jeg var statist i, da de spilte inn filmen i fjor høst), men på grunn av en ignorant kinoansatt som ikke var i stand til å svare på spørsmålet mitt om filmen er med tekst, gikk jeg glipp av det denne helgen. Jeg spurte om de viste filmen med tekst, men hun sjekket ikke engang før hun svarte «Naaaai…», så spurte jeg om det var andre visninger eller kinoer med tekstet versjon, og hun bare «Det er en norsk film, lizm…» Da ble jeg så provosert at jeg bare måtte trampe ut.
Senere, da jeg hadde besinnet meg, kom jeg tilbake og sa at alle norske filmer som mottar statsstøtte, er forpliktet til å ha tekst, og kunne hun nå være så vennlig og sjekke om det var noen kinoer som viste Mormor med tekst. Hun ble snurt, stakk av en stund, kom tilbake og svarte «Alle norske filmer har tekst, unntatt animasjonsfilmer som er dubbet med norsk tale.» Jaokdaså, men det var ikke dét jeg spurte om. <ironi>Sånn går det når det bare er partysvensker og deltidsarbeidende studenter som jobber i serviceyrkene, de er jo ikke i stand til å svare skikkelig for seg.</ironi> (Det viste seg forresten at det står på nettsiden til Oslokino at Mormor er tekstet. Hvis hun bare hadde giddet sjekke først, hadde jeg sluppet å bli en hissig og misfornøyd kunde.)

– Hvis kinodamen var ignorant, så var Det Norske Teatret helt motsatt: For noen uker siden fikk jeg lyst til å se Mein Kampf i DNT, så jeg dristet meg til å spørre teatret om det var mulig å få låne manuset til stykket. Jeg fikk til svar at det overhodet ikke var noe problem. «Bare send adressen, så sender vi deg manuset med en gang!» Så jeg leste gjennom manuset noen ganger og skrev stikkordssammendrag av dialogene, før jeg dro i teatret på lørdag for å få med meg siste visning av Mein Kampf. Det. Var. Så. Bra. Og det var fantastisk å være i stand til å vite hva som ble sagt på scenen, fordi jeg fikk mulighet til å låne manus på forhånd. Noe helt annet enn den gangen jeg uventet fikk fribillett til Erasmus Montanus på Nationaltheatret og den eneste replikken jeg oppfattet, var «Ergo er Morlille en sten.»

– Jeg har fått en pakke full av bøker som jeg har korrekturlest for Cappelen Damm. Vurderer å ha en liten bokkonkurranse her. Ja, nei, kanskje?