[Smakebit på søndag – Pinnsvinets eleganse]

Det later til at de voksne nå og da tar seg tid til å sette seg ned og betrakte den katastrofen livet deres er. De klager uten å forstå, og akkurat som fluer som stadig flyr mot den samme ruten, hisser de seg opp, lider, tæres hen, blir deprimert og lurer på hvilket tannhjulsmaskineri som har ført dem hit, hvor de ikke ville være. De mest intelligente gjør det til og med til en religion: Akk, for en foraktelig tomhet borgerskapets liv er! Det finnes kynikere av den typen som spiser middag ved pappas bord: «Hva ble det til av ungdomsdrømmene våre?» spør de med et desillusjonert, tilfreds uttrykk. «De har fløyet bort, og livet er noe faenskap.» Jeg avskyr denne modenhetens falske klarsynthet. Sannheten er at de er akkurat som alle andre, smågutter som ikke skjønner hva som har skjedd med dem, og som spiller store og harde mens de egentlig er på gråten.

«Pinnsvinets eleganse» av Muriel Barbery var en av de tre bøkene som havnet i handlekurven min da jeg meldte meg inn i nok en bokklubb. Jeg hadde ikke lest en eneste anmeldelse om denne boken, og bare sett plakaten for filmatiseringen, så jeg begynte å lese denne boken med null anelse om hva jeg kom til å bli servert. Men allerede etter første side visste jeg at jeg ville like boken.

Romanen handler om portnerkonen Renée og en av beboerne i rue de Grenelle 7, den tolvårige Paloma. For verden utenfor portnerkonens leilighet fremstår Renée som en simpel kjerring som alltid er i dårlig humør. Men under piggene finner vi en kvinne som har en stor lidenskap for litteratur, spesielt Leo Tolstoj, kunst og filosofi. Paloma har, til tross for sin unge alder, innsett at verden er uten mening og planlegger sin egen død. Ved en tilfeldighet og en nyinnflyttet nabo blir Renée og Paloma kjent med hverandre, og etterhvert endrer tingenes tilstand seg. Utdraget over er fra Palomas første dagboknotater.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.