Han ville ikke si det han egentlig tenkte. Nemlig at når man har sovet på en madrass med fem andre barn – og det en madrass der to brødre og en søster hadde dødd, og det hverken lett eller fredelig, fordi det ikke var noe annet sted å gjøre av dem – så lot man seg ikke forstyrre av noen gamle benrester. Hele sitt liv hadde han hatt en sterk trang til å være alene, som han knapt nok erkjente, men som alltid var der. Han visste ikke om andre hadde det slik. Det virket ikke sånn, stort sett. Der nede i museumskrypten, i mørket og støvet, hadde han for første gang fått tilfredsstilt denne trangen, så lenge det varte.
Barnas bok av A.S. Byatt handler om en familie i Sør-England på slutten av 1800-tallet, i årene etter Viktoriatiden. Familien omgås kulturradikalister, suffragetter og anarkister, og barna vokser opp med en stor frihet i et hus fullt av hemmeligheter.
Jeg har ikke kommet så langt i denne boken, dels fordi jeg ikke har hatt tid eller konsentrasjon til å fordype meg i denne boken, og dels fordi denne er litt tungt skrevet, omtrent samme stil som Jonathan Strange & herr Norell av Susanna Clarke, som jeg husker jeg brukte uvanlig lang tid på å fordøye. At jeg ikke har lagt fra meg denne boken ennå skyldes at jeg tror den har potensiale til å bli interessant når jeg har blitt bedre kjent med familien vi møter i romanen.
Andre smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.
Jeg husker når jeg leste Besettelse av A.S. Byatt, så syntes jeg den var veldig tung i starten, men når jeg først kom inn i den så var den veldig bra. Kanskje det bare er skrivestilen hennes? Jeg er i allefall spent på hva du synes om Bokens Barn.
Det hjalp å begynne å lese den ved frokostbordet i fred og ro istedenfor å sitte med den på trikken, for da fikk jeg bedre tid og konsentrasjon til å fordype meg i historien. Nå har jeg kommet til side 150-ish, og lesingen flyter litt bedre :)
Eller Barnas bok, som den egentlig heter…. :-D