Folk (les: Gietlitevink-Maren) har en pussig oppfatning om at jeg er et ordensmenneske med stålkontroll over alt og ingenting. Ja, det er nok ikke helt feilaktig at jeg har et snev av OCD når det gjelder å alfabetisere bøker, filmer og cder, eller dekke på bordet. Men nå skal jeg gi dere et utmerket og blodferskt (dette skjedde i går kveld) eksempel på hvor vimsete jeg faktisk kan være.
Premieren på Chat Noir var vel overstått, og jeg var i den deilige, klamme garderoben hvor jeg ryddet i kostymene mine, hang opp dem på hengere og pakket bagen for hjemreisen. Før jeg gikk, tok jeg et siste overblikk for å være sikker på at alle kostymene hang der de skulle og at det ikke lå igjen noe viktig på sminkebordet mitt.
Deretter stod jeg utenfor Chat Noir i en liten evighet og småpratet om hvor superoptikjempefantafenomenalistisk forestillingen var (hallo, premiereadrenalinrus) før jeg tok trikken hjem. Vel framme skulle jeg finne nøklene mine i den digre bagen min. Jeg lette gjennom en gang. Deretter en gang til, litt grundigere. Fortsatt ingen nøkler. Jeg gikk til etasjen min og lette enda en gang uten hell.
Heldigvis kom jeg meg inn i gangen min ved å trikse litt (les: bryte meg inn hos naboen), og utenfor den siste døren følte jeg meg som en spillkarakter i et pek-og-klikk-spill som har glemt å plukke opp en viktig nøkkel et eller annet sted. Bagen ble gjennomsøkt for fjerde gang, alt innhold tømt ut på gulvet, og jeg begynte å innse at jeg kanskje hadde latt nøklene mine ligge igjen på Chat Noir, og at det trolig ikke var noen der nå.
Å rote bort nøkler ville vanligvis ikke vært så ille, jeg kunne sikkert overnattet hos noen. Men stakkars vesle Rogerkaninpusen, som jeg passer på for Dyrebeskyttelsen, satt helt alene i buret sitt bak den siste døren og ventet på at jeg skulle komme hjem med kos og gulrøtter, så jeg måtte finne nøklene slik at knøttet skulle slippe å være alene hele natten.
En rask gange (og ny personlig tid på strekningen Frogner-Nationaltheater) senere var jeg utenfor Chat Noir igjen. Fru Fortuna smilte heldigvis til meg; flere fra Chat Noir-personalet satt på en av barene i samme gate for en liten etter-jobben-pils, så jeg kom meg inn på det stengte teateret. Fant jeg nøklene i garderoben?
Nei.
Det var da jeg kom på at nøklene kanskje lå oppi denne lille Gina Tricot-plastposen oppi bagen, for jeg hadde med meg nøklene da jeg skulle kjøpe nettingstrømper tidligere samme dag, og dem puttet jeg oppi posen som jeg puttet oppi bagen som lå trygt hjemme mens jeg surret rundt i mørket på Chat Noir.
Jeg kom meg inn til slutt, og Roger fikk hoppe fornøyd rundt resten av natten. Og dette er altså den brutale sannheten om det såkalte ordensmennesket.
Ah, dette lyder så kjent, så kjent..!
Skulle forresten fryktelig gjerne ha vært på forestillingen deres, men var desssverre opptatt med generalprøve den kvelden.