Oktober 2007.
Hun sitter ved meg i timen og følger med på undervisningen mens jeg betrakter henne med korte sideblikk. Bare noen centimeter skiller mitt høyre bein fra hennes venstre. Jeg tar meg selv i å forestille meg at jeg kommer borti henne. Fort flytter jeg meg litt bort fra henne mens jeg legger armene i kors.
Tanken om å legge hånda over hennes sveiper innom og jeg må knuge hardt om overarmen for å ikke la tanken bli en impulshandling. Hun strekker på seg og gjesper. Et indre bilde dukker opp: Jeg spør henne om hun er trøtt og hun smiler bekreftende mens jeg stryker henne over ryggen.
Stryke over ryggen! Jeg knuger enda hardere om overarmen og prøver å jage vekk tankene. Læreren prater og prater, men jeg forstår ikke et ord av det han sier. Jeg fokuserer på tavla og gjør et forsøk på å plukke opp litt pensum. Hele tiden holder jeg fast i overarmen så knokene hvitner.
Når timen er over og jeg går ut, oppdager jeg et stort blåmerke på overarmen.
>Så fint skrevet! Liker hvordan du virkelig beskriver ting^
>Tusen takk for kommentar :D
Den store inspirasjonen til slike tekster pleier å smelle til et par ganger i året, og jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan få meg flere slike kilevinker ;)