En liste over mine favorittblader:
★ Illustrert Vitenskap, ingen over, ingen ved siden. Obligatorisk reiselektyre, jeg kan rett og slett ikke sette meg i et tog eller fly uten å ha vært innom en kiosk for å kjøpe siste nummer av dette magasinet. Hvis jeg ikke gjør det, kommer toget til å spore av eller flyet krasjlande. Neida.
★ Historie, nesten like bra som overnevnte. Burde egentlig vært på førsteplassen fordi de ikke bruker like mange bilder av edderkopper som overnevnte.
★ A-magasinet.
★ BLIKK, så jeg holder meg oppdatert på homonytt.
★ Fri tanke, Human-Etisk Forbunds medlemsmagasin.
★ BAKE, kakeporno.
★ Donald Duck. I hvert fall hvis det er en Don Rosa-historie i bladet.
★ Nemi.
En liste over blader jeg leser når jeg sitter på venteværelset hos tannlegen:
★ Hjemmet
★ Det Nye
★ Interiørmagasiner
★ iForm
En liste over blader jeg ikke ville rørt i med ildtang:
★ Se&Hør, Her&Nå og andre blader som lever av å lufte C-kjendisers skittentøy i bytte mot en Sydentur.
★ Cosmopolitan og andre lite kvinnevennlige blader som mener at HANS nytelse er viktigere enn HENNES.
★ Bryllupsmagasiner og andre blader om hvordan svi av masse penger på noe som bare ender med skilsmisse.
★ Foreldre & Barn og andre blader om hvordan man overlever 18 års søvnløshet forårsaket av drittunger.
★ JEGER og andre blader for friluftsliv og slakt av forsvarsløse dyr som aldri har gjort deg noe vondt.
★ Vi Menn og andre blader med lettkledde «Linda Jeanette (19)» fra Hemsedal og rånere ved navn Kåre Ronny.
★ Dine Penger og andre blader om økonomi og… økonomi.
★ Vakttårnet.
Min mormor gikk bort i høst, 83 år gammel. Som de fleste på hennes alder som har tilbrakt mesteparten av alderdommen boende hjemme i egen leilighet, etterlot hun seg ting. Mange ting. Veldig mange ting. Dette er bare en brøkdel av hva vi har gravd frem hittil, mange av disse har broren min og jeg aldri sett, og moren min ikke sett på flere år:
★ En boks rødbeter som gikk ut på dato i 2006
★ Diverse matvarer og tørrvarer som gikk ut på dato en eller annen gang de siste 20 årene
★ Sminke og parfyme fra 70- og 80-tallet, ubrukt og i originalemballasjen
★ Et stearinlys formet som en diger iskremdessert, fra 50-tallet
★ Røde stearinlys formet som krepser
★ Bærbar platespiller fra 60-tallet
★ Utallige LP-er med gresk musikk fra 50- og 60-tallet
★ Diverse kassetter, plater og ubrukte VHS-kassetter
★ En søppelsekk full av kongler, antakelig før 90-tallet
★ Hete kioskromaner, 70–90-tallet, nok til å fylle to banankasser
★ Kvitteringer for alt mulig, fra de siste tiårene
★ Ubrukte videokassetter
★ To souvenir-dukker, «Calypso Queens», i originalemballasje, fra 60-tallet
★ Utallige sett med sengetøy, gardiner og stoff
★ Klær fra 80- og 90-tallet, fremdeles med prislappen på
★ Souvenirskjeer fra hvert krik og krok i hele verden, til og med fra Irak
★ Påskeegg fra 80-tallet eller tidligere, fremdeles fylt med godteri (forhåpentlig «bare» fra 90-tallet)
På en måte er mormor til inspirasjon for meg nå. Når jeg ser på mengden av unyttige ting som ble kjøpt en eller annen gang fordi det kanskje kunne komme til nytte, men som endte opp bortgjemt i skap og skuffer i tiår, blir jeg inspirert til å være mer bevisst på ting jeg allerede har og hvordan jeg forholder meg til ting jeg får lyst på. Det er veldig fort gjort å gi etter for impulskjøp, man er i klesbutikken, en søt butikk, TGR, og man ser en ting som bare er sååå søt/kul/fin, eller kanskje det er noe som inspirerer en der og da, kaller frem tanker om at dette kan jeg bruke til noe en dag. Dagens samfunn er veldig materialistisk. De fleste av oss har nok penger til å dekke alle de grunnleggende behovene våre og mer til, og det er som om pengene brenner hull i lommene på oss. Hele tiden blir det lansert nytt ditt eller datt (*host*APPLE*host*) og vi tanketomme forbrukere blir overbevist om at akkurat DETTE er livsnødvendig. Til slutt har vi så mange ting at det ikke lenger er vi som eier tingene, det er tingene som eier oss.
Jeg har flyttet noen ganger i livet mitt, og selv om det er innmari gørr å pakke inn alt i avispapir og bære kasser etter kasser opp og ned, så har flyttingen gitt meg mulighet til å få en oversikt over alle mine eiendeler og rydde vekk det jeg ikke trenger. Ingenting får meg til å grøsse mer enn tanken på å ha så mange ting at jeg ikke vet hva jeg har, og å ha ting som ikke har noe annen funksjon enn å stå på en hylle og samle støv mens de ser pene ut. En venninne av meg jobber i utlandet og endte opp med å kvitte seg med alt hun eier. På den måten er hun fri til å flytte når som helst og hvor som helst (den ene dagen bor hun i Paris, neste dag i Berlin og neste måned i Tokyo), for hun har ikke et digert flyttelass å organisere. Høres ikke det utrolig deilig ut?
Jeg skjønner at det ikke er bare-bare å gi slipp på alt man eier og har sånn med en gang, men det er mange tiltak man kan gjøre for å redusere unødvendige ting. For eksempel: Låne bøker på bibliotek eller gå til innkjøp av en Kindle. Da har man tilgang til milliarder av bøker uten at stuen blir en labyrint av bokstabler. Med tanke på at jeg har noen lesere som er sanne bokelskere, i likhet med meg, så er det litt blasfemisk å si at man skal kvitte seg med papirbøker. Man kan heller beholde de bøkene man virkelig ELSKER og ikke kan leve uten, og gi bort alle de mindre diggbare bøkene. (Og bare så dere vet det: det er turn off hvis jeg blir med en date hjem og hun ikke har en eneste bok i leiligheten sin.) Eller dvder. I vår høyteknologiske samfunn har vi tilgang til millioner av filmtitler med bare et tastetrykk. Så lenge man har Netflix (og MediaHint), trenger man ikke fysiske filmer.
Jeg er forelsket. Her om dagen snublet jeg over YouTube-kanalen til det som antakelig er verdens snilleste, søteste, positivest (ja, det er et norsk ord, jeg sjekket ordboka!) og morsomste person i verden: Tyler Oakley. Bare se på dette:
Vanligvis når jeg er betatt av noen, vil jeg ha personen for meg selv. Men nå er jeg bare nødt til å dele med dere. This must be love.
Denne fyren er ikke bare YouTubes søteste homo, han jobber med flere prosjekter for LGBT-ungdom i USA og engasjerer seg i andre samfunnsnyttige formål. Alt dette ga ham en invitasjon til Det hvite hus. Her forteller han om opplevelsen:
Hvis jeg hadde trodd på en gud eller julenissen, ville jeg bedt om å få Tyler som min nye bestevenn. Får vel heller ønske meg en projektor, så jeg kan arrangere Tyler Oakley-kvelder der gjestene mine og jeg ser alle videoene hans i kronologisk rekkefølge mens vi ler oss tvekroket eller griner en skvett. Uansett, det er veldig inspirerende å se videoene hans.
En annen ting, bloggen min har hatt undertittelen «Hverdagen sett fra et skeivt synspunkt i konstant bevegelse» i hundre år, og jeg har et stikkord som heter Skeiv & skakk. Og så skriver jeg om skeive ting bare cirka én gang i året! I fjor skrev jeg ikke en gang ett ord om det, bortsett fra et kort avsnitt om Jafnadhr i august. Så fremover skal jeg prøve å bli litt flinkere til å ta opp skeive ting. Tross alt har jeg jo vært på seminar for skeive bloggere hos Helseutvalget i… 2011. Med tanke på hvordan ståa er i det østlige nabolaget her i Europa når det kommer til LGBT-temaet og menneskerettigheter, så er det et stort behov for mennesker som skriver om LGBT-tematikken og støtter opp om LGBT-miljøet. At lille, lesbiske meg skriver noen innlegg om dette, er kanskje bare en dråpe i havet, men med mange nok dråper blir det et helt hav. Oj, så dyp jeg er.
Hvis du kunne lese en bok som inneholder alt som har skjedd og kommer til å skje i livet ditt, ville du lest den? Hvis du velger å lese den, er du nødt til å lese den fra perm til perm.
Det første jeg tenker på når jeg leser skriveøvelsen over, er dette:
Jeg vet allerede hva som har skjedd i livet mitt, og jeg har en slags oversikt over hvordan jeg har lyst til at livet mitt skal se ut de neste årene. Det hadde vært litt spennende å vite om ting går som planlagt, eller om noe fullstendig uventede skjer som snur fremtiden min opp ned. Men samtidig; hvor er moroa i å vite på forhånd hva som kommer til å skje? Det er noe i det å bli overrasket når alt plutselig tar en ny vending, kanskje ryster litt eller mye i grunnvollene, og etterlater deg bitte litt forandret. Dessuten, det å ha en bok som forteller deg alt som har med livet ditt å gjøre, blir som å si at alt allerede er fastlagt av skjebnen og ikke kan endres. Jeg tror ikke på skjebnen, jeg tror på fri vilje og at fremtiden er som en vei som blir til mens vi går.
Hva med deg; ville du lest boken om ditt liv eller la livet overraske deg underveis?
Så har jeg overlevd den første skoleuken etter tre uker med døgnrytme fra Bakvendtland. Jeg må innrømme at jeg søndag kveld merket at jeg ikke ville hatt noe imot en ekstra ferieuke, men jo før vårsemester kommer i gang, jo før er skoleåret over. Jeg er liksom skikkelig gira på å komme meg ut i verden og undervise i dans. Og å komme tilbake til en trygg og økonomisk levelig frilanstilværelse. Uansett er det jo vinter- og påskeferie om bare noen få uker. Sånn var uken min:
Mandag Klarte ikke sove før i 2-tiden, noe som førte til en temmelig groggy morgen. Skoledagen startet med en tretimers introduksjon til vitenskapsteorier før Iselin og jeg diskuterte og satte sammen en plan for praksisen på Vetland dagen etter. Deretter dro jeg til Bislett stadion for å løpe litt. Ifølge løpeplanen min skulle jeg gå/jogge i 45 minutter, og plutselig hadde jeg tilbakelagt over 5 kilometer nesten helt uten sting i siden! Men med litt under 200 i puls stort sett hele tiden. Akk, hyperaktive hjerte, ro deg ned litt. Da jeg var ferdig, dro jeg tilbake til skolen, hvor en av mine faste skoletolker hjalp meg med å sette en koreografi til musikk. Det ble litt finpussing før ryggen og musklene takket for seg og jeg dro hjem til risotto og et par episoder av Doctor Who. Episodene «The Time of Angels» og «Flesh and Stone», som fikk meg til å se slik ut:
Jeg. Hater. De. Fordømte. Englene.
Tirsdag
På skolen har vi et fag som kalles Undervisningslaboratorium. Det går ut på at hver student får 60 minutter til å undervise de andre studentene i hva som helst, alt fra ungarsk folkedans til dukketeater. Etterpå får «læreren» tilbakemelding fra medstudentene på hvordan hin gjennomførte undervisningen, hva som var bra, hva som kan forbedres og så videre. Denne tirsdagen var det min tur i ilden og jeg var fryktelig spent på hvordan timen kom til å bli. Første halvdel av timen bestod av oppvarming gjennom improvisasjon og gulvarbeid. I andre del lærte jeg bort denne koreografien. Det ble en morsom og lærerik opplevelse, og tilbakemeldingen var nyttig med tanke på praksis fremover og undervisning når jeg er ferdig på KHiO. Det var også en opplevelse å se min egen koreografi utført av andre!
Lunsjen tilbrakte jeg på Godt Brød med litt notater og en ebok på mobilen. Så dro Iselin og jeg til Vetland for å ha praksis med en nesten helt ny gruppe barn. Barna var så flinke at vi ikke kunne annet enn å glede oss til de neste fem gangene vi skal undervise dem. Ettermiddagen ble avsluttet med at jeg dro innom Cappelen Damm for å plukke opp en bitte liten hastekorrektur (431 sider på 10 dager), så dro jeg den såre og støle kroppen hjemover for en dusj og rolig kveldslesning.
Onsdag
Morgenen startet med at jeg lå og døste i senga, med en avslått vekkerklokke i hånda, en avslått vekkerklokke på hyllen og en lysende soloppgangslampe med vekkingfunksjonen avslått. Disse tre tingene tydet på at jeg på et eller annet tidspunkt dukket opp fra søvnen lenge nok til å trykke på noen knapper før jeg synket tilbake, men det var ingen spor av denne handlingen i hukommelsen. Et blikk på klokka, som viste 08.45, var nok til å få meg til å sprette ut av senga i full fart og hive på meg klær mens jeg knotet en tekstmelding til en av tolkene mine. «Våknet nå nettopp, kommer til skolen så fort jeg kan!» Da jeg kom meg ut på fortauet, med frokost og tannbørste i sekken, sjekket jeg mobilen: «Men begynner du ikke kl. 10.30 i dag?» Notat til selv: Alltid sjekk timeplanen kvelden før.
Skoledagen bestod av halvannen times fagdidaktikk, der vi (spesielt de med fordypning i klassisk ballett) ble grillet i terminologi og to timer undervisningslab som ble ledet av Hanna. Vi gjorde noen improvisasjonsøvelser og avsluttet med et sykt bra improvisert dansestykke som burde blitt filmet.
Etter skoletiden dro jeg til Bislett stadion for en liten løpetur på 3,2 km. Jeg vet ikke hvordan Runkeeper-appen fungerer, men jeg elsker at den gratulerer meg med ørten nye rekorder hver gang jeg loggfører en treningsøkt. Motivasjon, FTW. Og hva er bedre enn en solid middag på Agave etter løping? Moren min tok med meg på middag dit og ga meg en hals som hun har strikket de siste ukene. Deilig, varm og trafikksikker.
Da vi var gode og mette, dro vi inn til sentrum for å finne treningsmatte til mamma (hun har funnet fitness-kanalen på YouTube, så nå er det to i familien som hopper og spretter oss svette i hver vår stue), og jeg snuste litt på et par treningsklokker. Det ble til at jeg bestilte denne klokken fra Löplabbet da jeg kom hjem, den perfekte treningsklokken for meg. Den har alt jeg trenger, fra innebygd pulsklokke (nå kan jeg brenne det irriterende pulsbeltet!), akselerometer til innendørs løping, vanlig tidstaker og intervaller, vibrering, osv. Den er visst også i stand til å passe på at pulsen er optimal, så jeg ikke overbelaster hjertet. Gleder meg til å ta den i bruk!
I dagens post lå det en pakke fra Amazon, en interessant bok som heter The Creative License. Den skal liksom inspirere meg til å tegne mer. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på om jeg liker den eller ikke. Teksten er litt vanskelig å lese, nokså tettskrevet og rotete, men noen av øvelsene ser kule ut, så vi får se om det blir en strøm av kreativitet i løpet av året.
Torsdag
Morgenen ble nesten en gjentakelse av dagen før, jeg våknet såpass sent at det ikke ble noe kose-frokost, bare «dytt i deg maten på under ti minutter og skyll ned med te, så kommer vi oss ut»-frokost. På skolen fortsatte vi med vitenskapsteorier. Siste del av skolen var fagdidaktikk i moderne. Mye prat, men interessant prat og læreren hadde med seg en haug bøker vi kunne få låne.
Jeg hadde egentlig planer om å dra hjem, spise middag, lese korrektur og ta en runde med styrketrening denne kvelden, men det ble til at jeg brukte et par timer på å skrive en svarkommentar på Fjesbok om hvorfor jeg er ateist, og så sovnet jeg på sofaen. Effektiv. Da jeg omsider våknet, leste jeg korrektur i noen timer før jeg fikk det for meg at jeg skulle tegne noe. Egentlig ville jeg tegne med fargeblyanter, men fant etter hvert ut at jeg trenger mer øving for å få til det, så jeg byttet til et par bløte skisseblyanter isteden. Det ble en ørn og en kolibri:
Fredag
Fridag! Dagens plan var å stå opp tidlig, spise en solid frokost og så gå til Proda for å være med på en ballettklasse med Ellen Kjellberg. Den gang ei… Det ble en like komatøs og groggy morgen som onsdagen, og klokka var noen minutter over 10 da jeg kom til bevissthet. Litt kjedelig å gå glipp av ballettklasser man har gledet seg til hele uken fordi man satt til langt på natten med tegnesaker. I det minste var det ikke helt bortkastet tid. Og det ble trening denne dagen også, etter noen timers korrekturjobbing: en løpetur inne på Bislett stadion og en kjapp styrkeøkt. Så var det helg!
Jeg fikk akkurat melding fra en av mine faste lesere, Karolinsk/Akima Montgomery, om at hun har hatt problem med å kommentere her på bloggen min i det siste, og det er en annen ny leser som også opplevde det som knotete å skulle legge igjen kommentar.
Først tenkte jeg at det er fordi de ikke har JavaScript slått på, men så fikk jeg e-post fra en tredje leser som ikke fikk til å kommentere selv om JavaScript var på. Det later til at problemet kommer av en utvidelse som jeg aktiverte for en ukes tid siden for å stoppe spamkommentarer. Etter at jeg aktiverte den, har jeg ikke fått en eneste spamkommentar, men heller ikke en eneste vanlig kommentar! Det er jo veldig synd om folk ikke har lagt igjen kommentarer her inne på grunn av dette, så herved deaktiverer jeg utvidelsen. Det er heldigvis ikke krise om det dukker opp hundrevis av spamkommentarer av den grunn, WordPress har en veldig effektiv filter som automatisk sorterer bort useriøse kommentarer fra spambots.
Legg gjerne igjen en kommentar så jeg vet om det fungerer for deg å kommentere nå! :)
I ferien så jeg hele tredje sesong av American Horror Story. I serien brukte de noen av sangene til Stevie Nicks, og jeg ble såpass betatt av dem at jeg bestemte meg for å lage en koreografi som jeg kunne bruke til undervisningslaben på skolen. Jeg har lyst til å bli en bedre koreograf, men er fremdeles såpass fersk på det området at det føles ganske veldig skummelt å skulle lage noe som skal læres bort til andre, spesielt erfarne dansere, og attpåtil vise det frem for andre. Men man kommer seg ingen sted hvis man ikke hopper i det, så her er filmen fra undervisningslaben i går, med sangen «Has Anyone Ever Written Anything For You» av Stevie Nicks:
Dette innlegget er viet de bloggene jeg følger som skiller seg ut fra mengden av blogger jeg følger. Mange av bloggene jeg er en fast leser av handler om skribentens hverdagsliv, noen er statiske oppramsinger, andre fargerike, men det er hverdagsliv som egentlig ikke skiller seg så veldig fra mitt eget hverdagsliv. Bloggene jeg skal nevne i dette innlegget, har noe unikt ved seg, noe som treffer meg eller handler om temaer som det ikke skrives så mye om i blogger rundt omkring.
A Frog in the Fjord: En fransk kvinne som skriver om livet i Norge, med veldig artige betraktninger av det norske folket og kulturen.
Most people want more comfort in their holiday than in their real life: a swimming pool for example, or a beach down the road. Stuff you can’t afford in your real life or don’t exist where you live. Well, Norwegians, one of the richest nations of this world, like to go to their hytte where there is neither electricity nor running water.
Confessions of a funeral director: En gravferdskonsulents blogg. Om hverdagen i et begravelsesbyrå og hvordan det er å jobbe med mennesker, både levende og døde i forbindelse med begravelser. Krydret med «death facts» og innlegg om historiske hendelser relatert til døden. Noen av innleggene er for veldig spesielt interesserte og ikke for de sarte, men mange av de mer «normale» innleggene er veldig godt skrevet. Jeg begynte å lese denne bloggen tidlig høsten 2014, og føler at denne på en måte hjalp meg med å forberede meg mentalt på min mormors bortgang.
Being told, “You’ve made this so much easier for us.” or, “Mom hasn’t looked this beautiful since she first battled cancer”, or “You guys are like family to us” means a lot to me. It’s important to know that what you’re doing is meaningful for the person you’re doing it for.
Fra Boller Til Burritos: Jeg liker å matlaging og følger et par matblogger. Denne skiller seg ut fra de fleste matblogger, for skribenten har i utgangspunkt ikke peiling på matlaging. Han bestemmer seg for å koke seg alfabetisk gjennom den eneste kokeboken han har for å lære matlaging.
Jeg har aldri skjønt dette med at man skal smake til. Det står hvor mye man skal ha oppi, og hvordan vet jeg hvilken smak jeg skal jakte på når jeg skal smake til? Jeg vet jo ikke hvor salt denne retten skal være, eller hvor mye paprikasmak det skal være? «smak til» du liksom. Valgets kvaler – hvor mye av denne klassiske krabaten skal oppi egentlig?
Kim Roar: En svært morsom blogg om hvordan det er å være døv, illustrert med gifs av typen «Mr. Hammer, meet Mr. Nail.»
Når jeg prøver å lese på munnen til en som prater for raskt.
Pinterest Fail: Folk som prøver å gjenskape noe de så på Pinterest, og mislyktes totalt.
Next Time I Will: Maybe cut the cooking time by like a bazillion (or maybe on low instead of high) AND, for the love of God, don’t broil them after they are already black!
Saksynt: Dette er en blogg alle burde følge, spesielt folk som tror at sukkervann kan kurere kreft, at vaksiner fører til autistiske barn eller at «klarsynte» virkelig kan finne savnede mennesker. Bloggen viser også hvorfor det er viktig å være skeptisk til hva man leser.
anemoia – n. nostalgia for a time you’ve never known
Imagine stepping through the frame into a sepia-tinted haze, where you could sit on the side of the road and watch the locals passing by. Who lived and died before any of us arrived here, who sleep in some of the same houses we do, who look up at the same moon, who breathe the same air, feel the same blood in their veins—and live in a completely different world.
Zen Pencils: Denne bloggeren lager tegneserier inspirert av sitater av kjente mennesker.
Jeg har en hel bunke med favorittsitater, men jeg har valgt ut tre jeg liker godt:
«Do. Or do not. There is no try.» – Yoda, Star Wars: Episode V – The Empire Strikes Back
Det sier seg selv at det bare er to muligheter: å gjøre eller ikke gjøre. Hvis du drømmer om å gjennomføre noe, men aldri går i gang med å faktisk gjennomføre det, vil du aldri oppnå noe. Det er bare ved å sette i gang at du kan finne ut hva du er i stand til. Selvfølgelig kan det skje at du snubler og tryner på veien, men det er faktisk mer lærerikt å gjøre feil enn å bare gjøre noe kjapt og lettvint.
«Don’t dream it. Be it.» – fra Rocky Horror Picture Show
Som nevnt, hvis du drømmer om noe, osv…
“Everybody is a genius. But if you judge a fish by its ability to climb a tree, it will live its whole life believing that it is stupid.” – Albert Einstein
Vi er alle veldig forskjellige individer, med ulike forutsetninger og evner. Da jeg skrev mappeoppgave, skrev jeg om kreativitet og skapende arbeid i skolen. Ofte er skolen lagt opp til at elevene skal pugge ting slik at de kan måles, testes, vurderes i det uendelige. Systemet passer ikke for alle, og det går ut over de av elevene som har andre evner. Når de opplever at de ikke mestrer noe eller ikke passer inn i rammene, vil de begynne å tro at de er dumme.
«To kick the bucket is an Englishidiom, considered a euphemistic, informal, or slang term meaning ‘to die’.» – «Kick the bucket», Wikipedia.
Jeg har ikke en bøtteliste, jeg har en imaginær bøtte fylt med ting jeg vil gjøre i løpet av livet. Ettersom jeg ikke har organisert alle tingene, er det litt vanskelig å ramse opp hva jeg vil gjennomføre mens jeg fremdeles har en puls, men en ting har jeg hatt i bakhodet helt siden jeg besøkte Grand Canyon i 2012:
Jeg vil rafte gjennom hele Grand Canyon på Colorado River.
Det er bare å sette i gang med å spare med en gang jeg er ferdig som student.
Har du noe du vil/skal/må gjennomføre i løpet av livet?
