Måned: februar 2011

[Dag 2 – Min første kjærlighet]

6

Del 2 av 30 i listen Dag for dag.

Nå forventer folk kanskje et klissete innlegg om min aller første kjæreste, eller den første gangen jeg har vært forelsket i noen som jeg aldri fikk. Sannheten er at jeg har aldri vært forelsket. Iallfall ikke oppriktig forelsket, bare enten lett, forbigående betatt eller på-grensen-til-besettelse-med-et-snev-av-sjalusi, sistnevnte har ingenting med kjærlighet å gjøre og er bare bortkastet tid og energi.

Siden jeg fortsatt har til gode å oppleve den slags kjærlighet, vil jeg heller fortelle om en annen slags kjærlighet: Kjærligheten man føler for sin aller beste venn. Min aller beste venn var en irsk setter ved navnet Snorre. Han var en del av familien min fra jeg var et par år til jeg var fjorten, og selv om det er over ti år siden han døde, savner jeg ham fortsatt så mye at jeg sliter med å skrive dette innlegget uten å finne frem Kleenex. Selv det å se en annen irsk setter på gata er nok til å gjøre meg vemodig.

Der har dere den første, udødelige kjærligheten. Dette innlegget skulle egentlig inneholdt flere anekdoter som forteller hvor mye Snorre betød for meg, men jeg sitter på skolen og ser ut som om jeg skal i begravelse. Derfor slenger jeg inn et bilde av ham og meg isteden. Et bilde sier jo mer enn tusen ord.

[Dag 1 – Presentere meg selv]

3

Del 1 av 30 i listen Dag for dag.

De som har fulgt meg en stund, vet allerede en god del om meg, men for de som plutselig ramler innom denne bloggen en dag, kan det være greit med en liten presentasjon av meg, ithildancer, også kjent som Anne-Line.

Jeg er et eksemplar av arten homo sapiens, født i Norges hovedstad en vakker sommerdag i 1985, det samme året Bobbysocks hentet hjem seieren i Eurovision med sangen «La Det Swinge». Ikke lenge etter at jeg ble født, flyttet vi til Kirkenes. Der ble vi boende helt til jeg var tre år og mistet hørselen etter et tilfelle av hjernehinnebetennelse, typen menigokokk B. Vi gjorde trøndere av oss for at jeg skulle få gå i barnehage med andre hørselshemmede barn. Etter et par år (jeg er ikke sikker på hvor lenge vi bodde i Trondheim, men ikke lenge nok til at jeg pådro meg trønderdialekt, sjø) flyttet vi tilbake til verdens navle, a.k.a. Oslo.

Jeg vokste altså opp i Oslo og gjorde de samme tingene som alle normale unger gjorde på den tiden da vi fortsatt skrev årstall med minst to niere og ingen visste hva en iPhone var. Oppveksten skjedde på østkanten av Oslo, neeesten helt ved Groruddalen, men jeg endte likevel opp med å bli en fjong Frognerfrue i dag. Vi flyttet etterhvert til Bærum, hvor jeg gikk på danselinjen på Rud, en berømt og beryktet videregående skole, hvor talenter som Alexander Rybak (hei, hei, parallellklassekamerat og medruss 2005) og Gietlitevink-Maren også gikk.

Etter russetiden kunne jeg stolt gå ut av Rud VGS med 5 i dans og 6 i gym, og rett inn på Bårdar Akademi. Jeg holdt ut ett år før jeg fant ut at jeg ikke helt visste om jeg hadde lyst til å drive med dans, så jeg tok meg et friår hvor jeg gransket min indre kjelleretasje før jeg fant ut at jeg kanskje skulle studere fotografi. Avsted til Norges Kreative Fagskole bar det, og gøy var det. Helt til jeg begynte på kveldskurs på Bårdar og skjønte at foto er gøy, men dans er livet.

Jeg sendte dermed inn en søknad til Bårdar, tryglet på mine knær og bestakk dem til å ta meg tilbake (neida, jeg gikk på audition som alle andre, og gjorde mitt beste). Og de tok meg inn, snille som de er! Nå, halvannet år senere, er jeg snart ferdig med tredje og siste året på danselinjen på Bårdar. Foran meg ligger Den Store, Skumle Verden, mange storslagne planer og en ikke ubetydelig gjeld til Lånekassen.

Det er omtrent sånt livet mitt ser ut i kortversjonen. En dag tar jeg kanskje en Knausgård og gir ut livet mitt i langversjon.

Og forresten, jeg er lesbisk, jeg jobber frivillig for Dyrebeskyttelsen og jeg får betalt for å lese bøker for Cappelen Damm. «Korrekturleser» kalles det. «Drømmejobb» kaller jeg det. Jeg er også i overkanten interessert i filmer, buddhist, totalavholds, vegetarianer, veldig glad i sarkasme og sjokolade.

[Dag for dag]

13

Når man har vært gjennom en lang periode med bloggforsømmelse (hallo, 2010), kreves det litt innsats for å komme tilbake på rett spor. Derfor tenkte jeg at jeg skulle gjøre denne listen, som jeg fant hos Stokkefot, for å trene skrivemuskelen litt. Det første innlegget blir postet i morgen. Hvis auto-post funker da.

Dag 1 – Presentere meg selv
Dag 2 – Min første kjærlighet
Dag 3 – Mine foreldre
Dag 4 – Hva slags mat tilbyr jeg?
Dag 5 – Hva er kjærlighet?
Dag 6 – Hva blir jeg opprørt av
Dag 7 – Et pinlig øyeblikk
Dag 8 – Mine redsler
Dag 9 – Min tro eller livsfilosofi
Dag 10 – 10 saker du ikke vet om meg
Dag 11 – Mine søskner
Dag 12 – Mine dårlige sider
Dag 13 – En vanlig dag hjemme hos meg
Dag 14 – Hva skal jeg bli når jeg blir stor
Dag 15 – Venner
Dag 16 – Favorittsaker
Dag 17 – Bloggfavoritter
Dag 18 – Mitt favorittband
Dag 19 – Mine drømmer
Dag 20 – Mitt første kyss
Dag 21 – Barndomsminne
Dag 22 – Dette angrer jeg
Dag 23 – Mine forbilder
Dag 24 – Mitt hjem
Dag 25 – Hva får meg til å gråte
Dag 26 – Hva er jeg bra på
Dag 27 – Om det var min siste dag
Dag 28 – Min favorittplass
Dag 29 – Ting jeg savner
Dag 30 – 10 dødssynder

– Duene i vinter –

2

Små baller av fjær, hodet trekkes så langt inn mot kroppen at øynene nesten forsvinner oppi brystkassen, vekselvis skeptisk mysende mot det kalde hvite, og forhåpningsfull gløttende etter tørre, harde, mettende brødsmuler fra forbipasserende mennesker. Selv duenes fremtoning forteller sitt tydelige språk, der de flokker seg i den lille flekken av varmende sollys:

Nå må våren snart komme.

[Hindringer i nødstilfeller]

4

For et par dager siden fikk jeg igjen merket hvor frustrerende det er å ønske å yte hjelp, men ikke ha mulighet til å kunne gjøre noe. Denne gangen var det heldigvis ingen nødstilfelle som krevde ambulanse, bare en hund uten halsbånd som plutselig dukket opp i gata mi midt på natten uten noen eier i sikte.

Jeg klarte å lokke ham til meg, og passet på ham helt til en tilfeldig forbipasserende dukket opp og kunne hjelpe meg med å ringe politiet. Til alt hell dukket heldigvis Neros eiere opp like etter telefonsamtalen. Men tenk om den tilfeldige forbipasserende eller eierne ikke dukket opp i det hele tatt? Jeg prøvde faktisk å skaffe hjelp ved å sende en melding til Twitter, men midt på natten er det bare amerikanere som er våkne og pålogget, og hvem legger merke til én tweet blant hundrevis av andre tweets?

Jeg ønsker å bidra i samfunnet ved å tilby hjelp i ulike situasjoner, uansett om det dreier seg om å stemple billetten for en gammel dame som ikke når frem til stemplingsautomaten på trikken, fikse et problem med kopimaskinen på Skriveloftet eller passe på dyr for Dyrebeskyttelsen. Men jeg kan ikke ringe etter hjelp i alvorlige nødstilfeller.

Hvis jeg kommer til et ulykkessted, kan jeg selvfølgelig hjelpe litt ved å gi førstehjelp, men fordi jeg ikke kan høre godt nok til å gjennomføre en telefonisk samtale, kan jeg ikke skaffe dem den viktigste hjelpen: En ambulanse som kan frakte dem til sykehuset raskest mulig.

Jeg begynner å tro at noen blir nødt til å ofre livet før Helsedirektoratet, samferdsels- og justisdepartementet får ut fingeren og oppretter et varslingssystem for hørselshemmede.

[Rom]

0

Jeg er en liten, veldig rosa brikke i underholdningsdelen av VM 2011. Det innebærer mye venting, ganske mye frysing og enda mer venting. Jeg har mange års erfaring med dette å vente på noe, så jeg hadde selvfølgelig med meg en bok i sekken til all ventetiden. I går var den utvalgte boken Room av Emma Donoghue, og jeg leste ut mesteparten i løpet av noen få timer. Ikke fordi det var så lang ventetid før vi snømenn* skulle tumle ut på scenen (bare en fem timers tid), men fordi boken var så interessant at jeg ikke klarte å legge den fra meg.

Kort fortalt handler Room om den femårige gutten Jack og moren hans. Hele Jacks verden eksisterer inne på et rom som måler omtrent 3×3 meter. For ham er Rommet virkeligheten, men for moren er Rommet et fengsel. Hun prøver å gi Jack et mest mulig normalt liv, og en dag forteller hun ham om Utsiden og at de må lure Old Nick (den skumle nattgjesten, hennes kidnapper) slik at de kan bli fri. For Jack er det utenkelig at det finnes en virkelig verden utenfor Rommet, at det han hadde sett på TV – trær, andre mennesker og iskrem – finnes på ordentlig.

Romanen skjer fra Jacks synsvinkel og språket er deretter. Det er mange enkle, men samtidig forvirrende tanker oppi en femårings hode, spesielt når hele hans verden eksploderer fra knappe tre kvadratmeter til en uendelig, ufattelig størrelse. Jack fører indre samtaler med seg selv i forsøk på å nøste opp sine egne tanker og de tingene han observerer rundt seg, eller prøver å forstå hvorfor ting er som de er eller hvorfor moren hans ønsker å forlate Rommet.

Jeg ble veldig grepet av historien og slukte side etter side fordi jeg ville vite hva som ville skje med Jack og moren, hvordan de skulle klare å komme seg ut av Rommet og om de ville greie seg på Utsiden.
Bokbloggen Har du lest har skrevet litt mer utfyllende om Room. Løp og lån denne på biblioteket.

*) Snømenn: Tre års danseutdanning. Gjeld til Lånekassen. Og jeg ender opp med å hoppe rundt utkledd som en sjokkrosa snømann som danser robotdans. Yay, liksom.

[Dramalamadrøm]

0

Natt til mandag drømte jeg at tre damer jeg kjenner hadde funnet ut at jeg hadde en hemmelig blogg, og de truet meg med at jeg måtte slette alt jeg hadde skrevet der. Jeg nektet å gjøre som de sa, for vi bodde jo i Norge og her har vi pinadø meg både ytrings- og handlingsfrihet. De svarte med å rotte seg sammen med andre mennesker og lage en skikkelig svertekampanje, og jeg måtte slette flere mindre hyggelige kommentarer fra folk som ikke tar fem øre for å skape drama av et par hønsefjær, men ellers gjorde jeg mitt beste for å ignorere bråkmakerne.

Det verste er at jeg vet at det finnes slike sutrete, gnålende dramamennesker i virkeligheten. Jeg håper bare jeg slipper å ha noe med dem å gjøre.

[Avisbud-blues]

2

Jeg har jobbet som avisbud i et par måneder nå. Jeg har trosset vinteren fordi jeg hver søndag forteller meg selv at det ikke er lenge igjen til våren, ikke lenge igjen til all den dumme snøen og isen forsvinner, og jeg kan jogge opp de bratte bakkene med avistrallen etter meg, for jeg har jo over gjennomsnittlig god form.

Sist søndag stoppet jeg opp et øyeblikk og regnet ut omtrent hvor mye jeg tjente per timen på å traske gatelangs og løpe i trapper midt på natten med flere kilo tunge avisbunker. Tallet jeg fikk opp, var så latterlig at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte.

Da jeg kom hjem, sendte jeg oppsigelsen min. Til tross for at jeg liker å være avisbud, så er dette et yrke som hadde passet bedre om jeg hadde et helt vanlig A4-liv. Jeg har ikke et vanlig A4-liv; jeg studerer dans, et studium som hver uke krever mer enn 30 timers trening og hardkjør. Å være danser er hardt både for kroppen og for sinnet, så det sier seg selv at jeg må hvile når jeg har mulighet, dvs. etter skoletid og i helgen.

Etter at jeg begynte som avisbud, har jeg også merket flere fysiske plager etter hver søndag: begynnende betennelse i leggene, smertestråler fra hoftene, sliten rygg, trøtthet… Da jeg fant ut hva timelønnen min var, skjønte jeg at det bare var idiotisk av meg å bruke tid og energi på å tjene småpenger som jeg etterhvert vil bli nødt til å bruke på behandling for å bli bra nok til å kunne fortsette å ødelegge kroppen min. I løpet av en måned som avisbud tjener jeg akkurat nok til én eller to behandlinger hos fysioterapeut. Kort sagt: Det er ikke verdt det.

Til sammenligning: Jeg jobbet som catwalkmodell tidligere i høst. På én kveld tjente jeg dobbelt så mye som jeg tjener på én måned som avisbud, og det eneste jeg trengte å gjøre var å vise frem klær, gå pent og smile.

[Det røde båndet klippes]

4

Willkommen, bienvenue, welcome!
Freund, ami, friend.
Gluklich zu sehen, je suis enchante,
Happy to see you, bleibe, reste, stay.

Willkommen, bienvenue, welcome
Im mein Blog, au mon blog, to my blog

Man må jo gjøre litt stas når man skal avduke noe, og hva er vel mer passende enn en lettere omskrevet sang fra Cabaret?