En telefonsamtale idag startet på denne måten:
Mamma: Hallo, dette er NN. som svarer for Anne-Line. Hun kan ikke ta telefonen selv for hun kan ikke høre.
Oppringeren: Ah. Hvis du vil, kan jeg godt ringe tilbake om et par timer?
Mamma: Det kan du godt, men Anne-Line kommer neppe til å høre noe bedre da.
Ellers vil jeg bare legge til at jeg kjeder meg litt og at sunne hveteboller smaker like underlig som de nye Bokstavkjeksene.
Hun står lent mot veggen og betrakter meg i taushet. Jeg snur meg mot henne.
«Jeg vil bare kysse deg,» hører jeg meg selv si, og lurer på hvor buktaleren er.
Før jeg har rukket å snu meg er hun framme, helt nær meg, de rause leppene hennes lukker seg om mine, og tungene våre går en brytekamp. Merker at jeg holder på å gå i bakken på grunn av sjokk og svimmelhet.
I alle større restaurantkjøkkener er det ei slags vogn av metall som er omtrent to og en halv meter høy og en meter bred, der man plasserer plastbakker med servise, bestikk, glass og kaffekopper. Disse vognene kan man fordelaktig kjøre mellom kjøkken og skrubb, for eksempel, og de er utstyrt med hjul som ved behov kan låses. Det er altså en sånn som jeg nå, med hennes tunge i min munn, støtter meg mot med venstre hånd for å ikke segne om. Jeg veit ikke om det er alkoholen eller det faktum at jeg endelig får menneskelig kontakt, eller om det er de to faktorene i kombinasjon, som gjør at jeg mister kontrollen over situasjonen. Vogna ruller av gårde, og jeg med den. Det kjedelige er at det bare er overkroppen min som følger vogna på dens ferd. Spør ikke meg hvordan det skjer, men straks befinner jeg meg i seksti graders vinkel, med hendene fastklamret til bakkvogna, men med føttene fortsatt på gulvet.
Att angöra en brygga, tenker jeg og spenner leggmusklene til det ytterste for å unngå å falle rett ut på gulvet. Kroppen min har plutselig blitt strukket til lengden av en amerikansk basketspiller.
Før ormen treffer gulvet, tar sjefen et resolutt tak i den ene armen min og trekker meg opp, uten antydning til smil over de yppige leppene.
Jeg kravler meg opp med et «he-he-oi-oi-oi-oi-det-der-kunne-ha-gått.galt» og kan ikke begripe hvor den idiotiske dustekommentaren kom fra. Heller.
«Det er nok på tide å gå, før noen begynner å lure,» sier hun stramt og formyndersk. Jeg føler meg like sexy som Woody Allen, men en meter lengre. Og mer klønete.
Da vi kommer ut til de andre, sier sjefen med kjempelipsene at hun må jobbe (Hvorfor må jeg når jeg for én gangs skyld får napp, skrote det umiddelbart?), men at vi intervjuofrene gjerne må bli sittende.
Hun går mot kjøkkenet. Jeg ser etter henne som ei bikkje som blir bundet fast av matmora si utafor Konsum.
Går på toalettet og oppdager en nesten glemt flom av lykkesekret i trusa, samt at fakebuksene har sprukket i skrittet under den nettopp avsluttende turningsøkta backstage.
Da jeg kommer tilbake, har den selvstendige næringsdrivende i kosmetikkbransjen blitt ganske rund under føttene, skjeler med øynene i alle mulige retninger og slår en kjempearm om halsen på meg. Jeg kommer meg ikke løs.
«Jæh trur at duu å jæh ku hatt deh onkli hææærli i seng-hikk-senga,» sier hun med halvveis uforståelige ord og hikk.
Blir straks mer edru og svarer vennlig at det tror jeg ikke at vi skal tenke på, og «nei, det hadde aldri gått, så snydens som vi er», og åler meg som et spedbarn som prøver å komme seg ut av det kvelende kjærlighetsgrepet til mora.
«Hva faenæregæerntmemæ a?» snøvler hun i en aggressiv tone og gjentar spørsmålet med samme intensitet.
«Åff… åff… åffer viddukkeee ligge me mæ?» brøler hun så høyt at popstjerna og bladsmøreren skvetter til og spisser ørene for å ikke gå glipp av flere pikante detaljer.
Dette slår aldri feil. Hell et par helflasker vin i streitingene, så kommer det enten bekjennelser à la de Kjøttleppene nettopp gjorde, eller ønsker om å «teste det med ei jente». Som om man var en forsøkskanin som dessuten var så desperat at man tok hva som helst, bare objektet er utstyrt med vagina og pupper.
Ikke engang jeg er så desp. Bare tanken på de hummerklørne i trusa mi får meg til å bli frigid for evig og alltid.
Fra Smuleklubbens Skamløse Søstre av Mian Lodalen. Er det noe rart jeg leser denne boka igjen og igjen og igjen?
Ok, jeg løy da jeg skrev at jeg ikke skal gjøre noe som helst idag. Jeg har laget et par tacoostesmørbrød (to brødskiver med smør, tortillachips, mais og ost som jeg hiver i ovnen noen minutter). Og nå skal jeg legge meg ute i hagen med Smuleklubbens skamløse søstre og sjokoladeis.
Jeg luftet ut i rommet mitt igår og var påpasselig med å lukke igjen døra. Etter en stund lukket jeg naturligvis vinduet før jeg gikk ned for å smøre et par rundstykker. Mens jeg stod på kjøkkenet og smurte, la jeg merke til at nabojenta på ni år stod utenfor og stirret opp mot vinduet mitt. Jeg tuslet ut, snudde meg, så opp og utbrøt: «Neimen!»
For jommen satt Zorro på det lille taket utenfor soveromsvinduet mitt og så temmelig stakkarslig ut. Han var kjapp med å hoppe inn igjen da jeg åpnet vinduet.
Apropos Zorro: Vi trenger ikke bruke makt for å putte i ham medisinen likevel. Han synes de rosa pillene smaker ålreit. Heldigvis.
Jeg var ute på byen igår! Først var jeg på Evergreen. Det var stappfullt der. Men det må man regne med når en øl koster 23 kroner. Jeg satt sammen med en gjeng godt voksne døve mens jeg ventet på Lena og Kristina. En av de andre husket meg fra da jeg gikk i Voldsløkka barnehage, hihi. Han fortalte at han husker at jeg var litt utenfor da jeg begynte der for de andre pratet i vei på tegnspråk mens jeg nesten ikke kunne tegnspråk.
En av damene trodde at jeg var tegnspråktolk. For jeg har så «hørende» tegnspråk (tegn til tale). Egentlig varierer det avhengig av hvem jeg snakker med, men jeg kommer nok aldri til å bruke hundre prosent rent tegnspråk. Tross alt regner jeg bokmål for å være mitt morsmål uansett hvor døv jeg er. (Gjett om jeg har hatt mange diskusjoner med obsternasige lærere om det der!)
Lena og Kristina kom og vi ble værende til 23-tida, til tross for en særdeles plagsom tulling. Det begynte med at jeg fikk øyekontakt med ham i ETT millisekund og etter det prøvde han å tiltrekke seg vår oppmerksomhet ved å oppføre seg som en ape (les: bruke liksom-tegnspråk som overhodet ikke har noe innhold eller mening) helt til vi gikk. Pes med hørender som tror at det bare er å vifte litt med hendene for å si noe genialt.
På Naken var det litt labert da vi kom dit. Det er jo aldri noe liv før etter midnatt, så det var nok av ledige sitteplasser og dermed pjattet vi en stund. Etterhvert ble det mye dansing med flere bekjenter. Og av alle ting: Frøken Anne-Line snuste for første gang. Bare for å teste det. Det var sånn «jentesnus» med eukalyptussmak (?). Det gikk helt greit til å begynne med. Jeg plasserte tingen under overleppa og danset videre en stund. Så sluttet jeg å danse og DA kjente jeg det. Det var som å ha ekstremt lavt blodtrykk. Jeg har hatt lavt blodtrykk før og det er ubehagelig de luxe. «Fokuser. Fokuser. Fokuser.» gikk som et mantra helt til jeg fikk tak i et glass vann og en stol, ellers hadde jeg gått rett i bakken. Etter fem minutter var jeg klinkende klar igjen.
Aldri mer snus.
Et gledelig gjensyn ble også inkludert i kvelden: Mo (Jeg får vel lov til å kalle deg det, jaaaa?) som jeg har danset med hos KGB i flere år, var på Naken. Det var litt uvant å se henne der, men det var veldig koselig. Vi pratet om diverse ting, lo mye og danset en del.
Pratet også litt med ei som går i tredje klasse på Bårdar og som jobber på Naken, før lyset kom på og folk skulle hjem. Jeg surret litt en stund (så mye liv det er i byen klokka 3 om natta! Jeg burde hatt med meg kamera slik at jeg kunne foreviget noen av scenene) og ble litt usikker på om siste nattbuss mot Rykkinn allerede hadde gått. Det ble til at jeg hoppet på første og beste nattbuss: 149 mot Bærums Verk.
I 5-tida kunne jeg endelig kræsje på sofa i pappas stue. Men jeg fikk ikke sovet stort for det var så kaldt. I sju-tida fant jeg ut at ingen var hjemme og da lånte jeg en dyne fra soverommet. Klarte å tråkke på et glasskår som lå på teppet under stuebordet. Himla vanskelig å trekke ut et bittelite glasskår som sitter fast i hard hud.
Idag skal jeg ikke gjøre noe som helst. Tra la la.