Jeg fant utrolig mange fine, snodige og spennende skatter mens jeg ryddet i mormors leilighet. En av tingene jeg fant var en bærbar «hårtørrer» fra cirka 70-tallet. Denne har nå fått seg et godt hjem hos Durlium og Mosho. Durlium har skrevet et innlegg om hårføneren og hvor nyttig den er i en hverdag med ME, og det var så fint å lese at jeg bare måtte innom her for å poste en blogganbefaling! Sjekk gjerne ut de andre innleggene hennes også.
Snart skal jeg flytte, snart skal jeg flytte, snart skal jeg flytte! Det er fremdeles ikke til å fatte at leiligheten nesten er innflyttingsklar, de siste ukene har det føltes som om hele livet mitt bare har stått på pause. Jeg har ikke oversikt over hvor mange millioner fliser eller kjøkkener jeg har sett på, eller hvor mange netter jeg har mistet nattesøvnen fordi jeg er en kontrollfrik som vil ha full styring over hvem som gjør hva i leiligheten (spesielt etter fadesen med piperøret*), eller hvor mye jeg gleder meg til å begynne å bære ned alle bøkene mine fra loftet og pakke dem ut for godt.
Følelsen av at livet mitt har stått på pause håper jeg vil gå over med en gang jeg kan begynne å gjøre noe nevenyttig. Bære ting, pakke ut, rydde, vaske og sånn. Det er litt sånn «hvis bare sånn og sånn skjer, så vil hele resten livet mitt bli perfekt». Og ja, jeg vet at det absolutt ikke er tilfelle. Men samtidig er det noe med tanken på at fra 1. desember har jeg en fast base. Jeg kan reise bort, lenge om jeg vil, men jeg vil alltid ha denne faste basen min å komme tilbake til. Ikke noe styr med å si opp en leiekontrakt, pakke ting, flytte og all jazzen. Mitt sted, mitt for evig og alltid. (Teknisk sett er det mammas leilighet, og jeg kommer ikke til å leve for evig, men detaljer altså…)
Og jeg kommer til å ha OPPVASKMASKIN. Det er det viktigste av alt. Livet mitt kommer til å bli tusen ganger bedre med oppvaskmaskin. En ting mindre å prokrastinere. Aldri mer bestige en Mount Everest av skitne tallerkener og bestikk. Hallelujah, blessed be Bosch.
Uansett, jeg tenkte jeg skulle liste opp noen av mine flytteforsetter, gode vaner jeg vil prøve min beste å iverksette i livet mitt i den nye leiligheten. Nesten som nyttårsforsetter, bare bedre.
Ti punkter, tre av dem har jeg allerede på plass fra før. Vi får se hvordan det går.
*) Pipefadesen: Lang historie, moralen er at man alltid bør dobbeltsjekke og trippelsjekke. Ovnen i stuen var på verksted for restaureringsarbeid. Et pipefirma var innom alle leilighetene i bygården for å fornye alle piperørene. Den ikke-norskspråklige arbeideren derfra ringte moren min i et stresset øyeblikk og jeg vet ikke hva som egentlig ble sagt, men plutselig var hullet til piperøret tettet fullstendig igjen, ikke plugget igjen for fremtidig tilkobling av ovnen. Helt ubrukelig. Facepalm. Og plutselig hadde arbeiderne fra entreprenørfirmaet lagt gipsplater over hele brannveggen og malt over. Dobbel-facepalm. Etter mye frem og tilbake ble en norskspråklig arbeider fra pipefirmaet sendt for å lage nytt hull til pipeløpet, og han ga beskjed om at gipsplatene måtte fjernes på grunn av brannsikkerheten. Det siste jeg har fått med meg, er at mesteparten av brannveggen er avdekket, bortsett fra den delen som omgir selve piperøret og det er fortsatt gulvliste på den ene siden. Så nå er jeg veldig kontrollfrik for å være sikker på at det ikke blir mer tull i Sagaen om det tildekkede piperøret.
Mandag
Tirsdag
Onsdag
Torsdag
Fredag
Lørdag
Søndag
Det føles litt som å være på et «Ripley’s Believe It Or Not!»-museum når jeg ser disse to videoene. Den ene viser mormors kjellerbod i april, før vi i det hele tatt hadde kommet i gang med ryddingen der nede:
Den andre viser mormors kjellerbod som den er i skrivende stund:
Det er nesten ikke til å tro at det er samme bod, og jeg skal innrømme at jeg har sett den siste videoen igjen og igjen fordi jeg ikke kan tro at jeg endelig er ferdig med arbeidet! Hurra for meg.
«Have nothing in your homes that you do not know to be useful or believe to be beautiful.» – William Morris, 1834.
Det er underlig hvor stor makt materielle ting får over oss bare på grunn av det vi projiserer på dem av følelser, minner og sjel. Det er bare ting, men det er ting som har tilhørt familien i generasjoner; ting vi har vokst opp med; ting som har stor affeksjonsverdi for oss, selv om de egentlig er verdiløse og ubrukelige eller unyttige for oss selv. Likevel tviholder vi på dem som om de er det mest dyrebare som finnes, nesten som om livet mister all mening om vi gir slipp på dem.
Gjennom hele våren og sommeren, mens jeg ryddet i mormors leilighet og kjeller, følte jeg mye på dette med å gi slipp på ting. Mange av mormors ting har alltid stått synlig på hyllene i stuen, på kjøkkenet, badet, gangen og soverommet, de er nærmest preget inn i hukommelsen. Og så er det alle tingene jeg aldri så før de dukket opp fra lukkede skap, kofferter, poser og avispapir. Ingen av disse tingene har jeg noe som helst personlig forhold til, disse tingene har aldri fått sin egen plass i hukommelsen min. Like fullt føles begge deler nesten umulig å gi slipp på, bare fordi de tilhørte mormor, morfar, «tante» Edith og Karin, og oldeforeldre.
Jeg misliker sterkt å ha for mange ting, spesielt ting som ikke har noen nytteverdi. Likevel merket jeg at mye av det jeg fant i leiligheten, kjent eller ukjent, fikk grep om meg og gjorde det vanskelig å tenke rasjonelt. Det var verst i begynnelsen; tanken på å skulle kvitte oss med alt på Finn.no fikk det til å vri seg i hjerterota. Det var derfor jeg lagde Facebook-gruppen «Mormors skattkammer»: Hvis vi skulle gi bort ting, skulle det være til folk vi kjenner. På den måten forblir tingene i «nærheten» samtidig som de ikke tar opp plass i mormors leilighet, frosset fast i en evig museumsutstilling.
Etter hvert ble det lettere å gi slipp, det ble lettere å tenke rasjonelt, og til slutt åpnet jeg til og med for å selge ting til vilt fremmede som kom innom mini-loppemarkedet jeg arrangerte etter å ha sett annonsen min på Finn.no eller i lassevis til bruktbutikkeiere som kommer til å selge tingene videre, spre dem for alle vinder. Med en gang tingene var ute av huset, kjente jeg på følelsen av lettelse. Lettelse over at jeg har klart å gi slipp, lettelse over at det blir bedre plass i leiligheten, lettelse over at disse for meg unyttige ting får et hjem der de blir satt pris på. (Som om ting har følelser! Sånn er det med projisering). Minnene av disse tingene har jeg fremdeles, både i hukommelsen og i form av digitale bilder.
Veldig mange ting har blitt gitt bort eller solgt fra mormors leilighet, men ganske mange har blitt lagt til side av oss i familien. Mamma har tatt noen ting og lillebror har tatt noen ting, mens jeg har fylt kanskje 24 banankasser med ting, i tillegg til møbler. Til høsten blir det spennende å se om jeg har klart å være rasjonell nok til å velge meg ting som jeg kommer til å ha bruk for og glede av. Og så sverger jeg på at jeg skal bruke denne erfaringen som inspirasjon til å leve et mest mulig minimalistisk, ikke-materialistisk liv slik at min niese skal slippe å bruke over et halvt år på å rydde opp etter meg når jeg er borte.