[Fra en bok]

2

Hun dukker opp overalt i landet, er hun som du alltid møter på, før eller senere, på bussen, på toget, på flyet, hun som du ikke legger merke til før du har satt deg, hun som du plutselig møter blikket til, og du rødmer, du blir varm, for det skal ikke gå an å forelske seg så raskt som dette, det skal ikke gå an slik, bare på utseendet, på et kort blikk, men det gjør det, og du sitter på bussen og tenker at du bør gå bakover nå, du bør si noe, tenker du, du bør gå av på det samme stoppestedet som henne, for du kommer aldri til å møte et finere menneske enn dette. Og hvis du bare våger det, hvis du bare sier noe nå, går av sammen med henne, går bort til henne, klemmer henne, da har du kanskje, kanskje, eller helt sikkert, møtt den ene personen i universet som kan gjøre deg til det lykkeligste mennesket som noen gang har funnes. Men du gjør ikke det. Du går nesten aldri av på samme stoppested. Du reiser deg ikke i bussen, sier noe til henne, eller ham. Dere blir sittende, ser på hverandre eller ser bort, til en av dere går av og du glemmer det noen timer senere, til en morgen, ti, tjue år senere, da du med ett kjenner det samme stikket, klarer å se henne for deg, og du vet at du skulle ha trukket i snoren den dagen, du skulle ha sagt noe. Du gjorde ikke det, og det eneste du sitter igjen med er vissheten om at du i hvert fall en eneste gang, ett øyeblikk i livet ditt, var elsket slik, helt uten forbehold, helt uten krav. Et eneste øyeblikk, et knips med to fingre. Melodramatisk.»

Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt myldret?, Johan Harstad.
Jeg liker boka.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer til “[Fra en bok]

  1. >Johan er komma-misbruker så boka er uvant å lese i begynnelsen, men etterhvert går det lettere :)

Comments are closed.