[Den (nesten) uendelige reisen]

2

Hele søndag var jeg på reisefot. Fem flyplasser rakk jeg å stikke innom fra jeg begynte reisen klokka 6 om morgen til midnatt.

For det meste gikk det bra, med unntak av litt panikkartet stress da jeg kom til Newark, der køen var eviglang og jeg ble svett av tanken på det jeg hadde i vente i grensekontrollen. Dessuten hadde jeg ikke så veldig mye tid før neste flytur. Det viste seg at jeg skulle ha fylt ut et par skjemaer, noe jeg ikke hadde gjort. Heldigvis hadde de skjemaer der, og jeg fylte ut dem. Men med blyant. Det godtok damen i skranken ikke, så jeg måtte fylle ut skjemaene igjen med penn. Puh. Så stilte hun meg masse spørsmål, hele tiden med et meget skeptisk uttrykk. Det var nesten så jeg begynte å tenke at hun egentlig ikke hadde det grann lyst til å slippe meg inn.

Jeg slapp inn, heldigvis. Og et øyeblikk fant jeg ikke kofferten min, noe som førte til at jeg fikk hjelp av en dame som var tusen ganger mer hyggelig enn grensekontrolldamen. Amerikanerne er liksom enten eller når det gjelder den slags, synes jeg, enten er de skikkelig sure og lite imøtekommende, eller så er de så serviceinnstilt at de nesten tilbyr seg å komme hjem til deg for å ta oppvasken. Vi leverte kofferten min til bagasjeguttene, løp gjennom hele Newark flyplass, jeg fikk skyss frem til riktig gate og kom meg avsted.

På Fort Landerdale hadde jeg litt bedre tid og kunne sette meg ned med litt å spise på og puste mens jeg ventet på siste flytur. Den siste flyturen ble foretatt i en Beechcraft. En helt annen opplevelse enn den digre flyvemaskinen jeg vanligvis flyr med. Det var nesten som om det bare var en tynn skall av metall som skilte oss fra himmelen rundt oss. Alle bevegelsene et fly lager, ble liksom mer merkbare, turbulens mer kraftig.

Men fram til Key West kom vi og det uten å mangle noe som helst av lemmer eller bagasje. Min vertinne, en meget hyggelig jente som jeg fant på Couchsurfing, plukket meg opp på flyplassen. Hun bor i Boyd’s Campground, som ble bygget og startet av hennes besteforeldre. Veldig hyggelig sted med palmer, en katt og svømmebasseng, pluss buss til «downtown» på selve Key West. Og sol, masse sol. Nå som jeg omsider har kommet til startstreken, føles det ikke så gæli å skulle reise rundt i fire måneder. Wheee!

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer til “[Den (nesten) uendelige reisen]

  1. Åh, så fint at du er vel framme :) Jeg skal sørge for å få med meg blogginga di framover, spent på hva du kommer til å oppleve..

  2. Takk for hyggelig reiseskildring. Blir spennende å lese fremover hvordan livet på Key West og resten av USA er. Jeg fløy masse Beech i luftambulansen og det er utrolig bra jobbehester. Elsket å fly Beech. De klarer seg i alle vær og vind når ingen annen fly klarer seg så det er en maskin du kan sette deg med god samvittighet i ;-)

Comments are closed.