12/30
Mobilen din
Mobilen min er en dyslektisk Sony Ericsson Xperia som jeg har hatt i to-tre (?) år. Den feilstaver alt jeg skriver, spesielt når jeg ikke har altfor god tid, noe som fører til en akutt lengsel etter de gode, gamle mobilene med fysisk tastatur og T9-ordbok. Programvaren har stått og stampet på sted hvil siden Android slapp eclair-versjonen 2.1 fordi det er umulig å tvinge frem en oppdatering, noe som gjør at jeg kan se langt etter å få installert eboklån-appen fra Deichmanske bibliotek. Vraket har det med å henge seg opp, men nekter konsekvent å avgå ved døden, til tross for utallige fall i tregulv/grus/asfalt, slik at jeg med god samvittighet kan bytte den ut med noe bedre. Hmf.
Stikkord: Sarkasmedrypp
[6/30]
06/30
Ditt stjernetegn og hvordan du føler det passer din personlighet
Jeg tar meg friheten til å sitere fra The Big Bang Theory:
Penny: I’m a Sagittarius which probably tells you way more than you need to know…
Sheldon: Yes… it tells us that you participate in the mass cultural delusion that the sun’s apparent position relevant to arbitrarily defined constellations at the time of your birth somehow affects your personality.
Jeg er forresten Løve. Som liksom skal være innmari PR-kåt og avhengig av min daglige injeksjon av sosialisering. Jeg er introvert, foretrekker en bok og sofaen fremfor bylivet, og er ikke interessert i å få trynet mitt på TV. Så mye for månen i syvende hus.
[4/30]
24/30
Ditt syn på religion
Krig har blitt startet på grunn av religion. Homofile forfølges og tortureres på grunn av religion. Kvinner undertrykkes på grunn av religion. Barn dør fordi foreldrene tror at kirke og bønn helbreder mer effektivt enn sykehus og antibiotika. Man kan trygt si at jeg ikke har veldig mye til overs for religion, ihvertfall ikke av den typen som utøves av ekstremister og fundamentalister og idioter.
Å si «Jeg er kristen/muslim/hindu/buddhist/scientolog/medlem av The Church of the Flying Spaghetti Monster» er helt i orden, men å prøve å tvinge din tro på andre ved å si «Hvis du ikke tror på Jesus/Allah/alle de en million gudene mine/Buddha/spaghettimonsteret, så kommer du til å brenne i Helvete for alltid, muahahaha!» er absolutt ikke greit.
[Åtte lange dager]
2Søndag for en uke siden: Indisk linsesuppe til middag, etterfulgt av fastelavnsboller og nøttekake med sjokoladefyll. Jeg kunne bare såvidt merke smaken av disse. Utover kvelden forsvant smakssansen fullstendig, og lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et åtte dagers helvete for dette stakkars matvraket.
Dag 1: Oj, smakssansen har visst ikke kommet tilbake siden i går kveld. Håper det går over snart. Jeg er sulten.
Dag 2: Smakssans fremdeles borte. Kan like godt lage juice av de billige drittgulrøttene som har ligget i kjøleskapet i en evighet.
Dag 3: N’te dag på rad uten smakssans. Å spise har aldri vært så kjedelig. Gidder bare spise riskaker og havregryn med soyamelk utgått på dato.
Dag 4: Den personen som gir meg smakssansen tilbake, kan få være min Valentine i dag. Jeg savner å nyte sjokolade, for pokker.
Dag 5: Du vet du har vært for lenge uten smakssans når du begynner å ha våte drømmer om mat.
Dag 6: Tenk om smakssansen er borte for godt? Hvordan i helvete skal jeg klare å leve uten å kunne nyte mat?! Jeg vil ha indisk mat, juice og sjokoladeeeee…
Dag 7: Har bakt vegansk sjokoladekake. Mangler fremdeles smakssans. FML.
Dag 8: Våknet. Smakssans fremdeles fraværende. Moren min sier at kaken jeg bakte i går, er «aldeles fortreffelig.» Selger sjelen til høystbydende i bytte mot smakssans.
Senere på kvelden, dag 8: Blåste meg tom (og veldig svimmel) for snørr. La plutselig merke til smaken av riskaken jeg nettopp hadde inntatt. Smaken av RISKAKE! And from my lips it drew the Hallelujah! Kastet meg over resten av sjokoladekaken, et glass bringebærsaft, en kopp solbærte og en grønnsaksbiff. Beste maten jeg noensinne har smakt.
[Freud og sjeiker]
0Jeg holder på å korrekturlese den norske oversettelsen av Kingdom of strangers, a.k.a. CSI: Saudi-Arabia, av Zoë Ferraris. For et par dager siden kom jeg over følgende replikk:
«(…) Tenk på disse imamene som er fullstendig besatt av sømmelighet, i den grad at de kan finne en forbrytelse i hva som helst. Disse typene som utstedte fatwaer som forbød kvinner å spise is offentlig på grunn av ‘konnotasjonen’. Eller sjeiken som sa at det ikke var akseptabelt at en mann setter seg på en stol en kvinne nettopp har reist seg fra, fordi varmen etter henne på setet kan virke opphissende. (…)»
Noe sier meg at Freud ville frydet seg over å få disse typene til psykoanalyse. Og Saudi-Arabia kunne trengt flere feminister.
[Stereotypi i en danseklasse]
3Har lenge hatt lyst til å skrive litt om dette, ettersom det ser ut til at jeg møter de samme typene i de fleste danseklassene uansett hvor i verden jeg er:
Ballerinaen. Hun er den beste av alle, og så flink at du lurer på hvorfor i all verden hun omgås oss bermen istedenfor å stå på scenen med New York City Ballet. Hun er selvfølgelig tynn som en sylfide og kan developpé beinet så leggen berører øret hennes uten at det ser ut som om hun anstrenger seg det minste. Denne typen er enten veldig jordnær og søt eller veldig overlegen (antakelig fordi hun lurer på hvorfor hun omgås oss bermen istedenfor å stå på scenen med New York City Ballet).
Den eldre damen. Vanligvis en liten asiatisk dame. I sitt eget hode er hun Ballerina, men trinnene hun gjør ligner overhodet ikke på de trinnene resten av klassen gjør. Gidder aldri følge med på hva pedagogen viser oss, for hun «kan det så mye bedre selv». Hun kan ha veldig god teknikk og bra senter/stilling/balanse, men danser som om det er hakk i plata.
The attention whore. Gjerne en kvinne i 20-årene. Hun tror også hun er en Ballerina, og strever med å gjøre alt mulig størst mulig, men ser aldri bra ut på dansegulvet. Skal alltid stå forrest i klassen, og irriterer seg lett over alle som kommer nærmere henne enn fem meter. Velger gjerne å danse i tåspissko, men klarer knapt balansere på to bein.
Den homofile. Vanligvis en latin-amerikansk gutt. Han er enten superflink og kan gjøre hundre perfekte piruetter på den tiden du bruker på å gjøre to relativt gode piruetter, eller han tror han er superflink og går stort sett rundt med den struttende stumpen ut og de innbilte puppene frem, med knekk i alle leddene fra skuldrene.
Kråken. Navnet sier egentlig alt. Dette er den personen som ikke vet forskjell på høyre og venstre, eller hvordan han/hun skal kontrollere kroppen. I det hele tatt. Rytmesans? Fraværende. Å se denne personen på dansegulvet er som å se en komedie fra stumfilmens gullalder.
[… tur og nedtur]
2Når dere leser denne bloggen, kan dere nok få et inntrykk av at jeg bare har det supert og fantastisk på tur i USA. Jeg har selvfølgelig hatt det veldig supert og det har vært så mye spennende å få med seg gjennom hele landet. Men det har selvfølgelig ikke vært like fabelaktig hele tiden. De har hverdag her også, spesielt de lokale man sofasurfer hos. (Hvis jeg hadde bodd på femstjerneshotell og fløyet på første klasse hele tiden, hadde turen nok vært helt uplettet og uhverdagslig, men lommeboka nokså tom og bloggen kjedelig.)
Jeg tenkte derfor jeg skulle dele noen ikke fullt så fantastiske anekdoter her. Negative hendelser teller også som livserfaring, og det er lenge siden jeg har vært sarkastisk.
Sofasurfing har stort sett vært topp. Så lenge du ikke bor med en tjueåring som oppfører seg mer som en fjortis som heller ligger i senga og spiser frokostblanding av sukker mesteparten av dagen enn å dra på jobb eller gjøre hjemmelekser, eller med noen som røyker gress i ditt nærvær.
Jeg er totalavholds, og selv om jeg forsåvidt kan akseptere at folk nyter et glass vin i ny og ne, synes jeg ikke noe særlig om ølstinkende mennesker som løper ut for å kjøpe en boks øl, helle den over på termos og drikke den på bussen. Midt på dagen. Heller synes jeg ikke noe om å få høre fra en tjueåring vedrørende en DIGER vodkaflaske: «If the police stops us, I’ll just say it is yours.»
Når det gjelder gress, vet jeg at mange kreftpasienter med store smerter kan ha nytte av syntetiske cannabisprodukter for å lindre smertene. Men generelt er jeg mot alle former for rusmiddel, spesielt de inntaksmåtene som påvirker dine omgivelser (passiv røyking, infiserte sprøyter som folk kan stikke seg på osv…). I skrivende stund sitter jeg her i San Francisco med hodepine, svie i den atopisk-sensitive huden min og vond hals fordi noen røyket gress i samme rom som meg. De kunne i det minste spurt «if I mind if they smoke a little». Tidligere på turen bodde jeg også hos noen som røykte gress, men vedkommende hadde i det minste vett til å spørre FØR jeg kom om det var ok, og siden det ikke var ok for meg, lovet vedkommende å holde stæsjet unna mitt synsfelt.
En gang i løpet av mitt USA-oppholde var jeg passasjer i en bil som ble kjørt av noen som var mer opptatt av å skrive tekstmeldinger enn å følge med på veien. Vi kjørte i godt over 80 km/t. På motorveien. Jeg banner vanligvis aldri høyt, men i løpet av denne turen kom jeg til å slippe ut en «SHIT!» da vi var bare sekunder fra å kjøre rett i en betongvegg. Så konfiskerte jeg mobilen for resten av turen.
Nevnte jeg at jeg en gang bakte en kake for å vise tegn på min takknemlighet for at jeg fikk bo hos en person? I løpet av mitt liv har jeg bakt bløtkake bare én gang, men nå ville jeg gjøre dette for annen gang for vedkommende. Jeg sa ifra om dette minst en uke i forveien og at jeg hadde lyst til å servere kaken til hele vertinnens familie. Dagen kom. Jeg hadde kjøpt inn det jeg trengte. Jeg bakte kaken. Jeg fylte den med frukt. Jeg dekket den med krem og pyntet den kjærlig med jordbær og blåbær i form av et norsk flagg. Og så var det ingen som hadde tid til å sette seg ned i et par minutter for å spise den. Jeg ga bort kaken til noen andre.
Og så har vi alle de gangene jeg gikk meg vill… De trenger vi ikke gå nærmere inn på.
Buss. Greyhound-buss. Stort sett greit, sett bort fra at de er så overbeskyttende når det gjelder hørselshemmede reisende. Mine medpassasjere har vært til å leve med, ingen ble halshugget og spist (jeg har fortsatt én tur til med Greyhound, bank i bordet). Men jeg må innrømme jeg syntes det var bitte litt ukomfortabelt da jeg skulle ta bussen fra et eller annet sted i Texas:
Alle vindusplassene var tatt og den forreste delen av bussen fullt, så jeg beveget meg bakover på utkikk etter et sete. Det var en ledig sete ved en gjennomtatovert og fillete kledd fyr som så ut som om han nettopp hadde sluppet ut av fengsel. «Anne-Line, nå skal du ikke dømme folk ut fra utseendet,» sa jeg til meg selv og satte meg ned ved ham. Det viste seg at han er tatoveringsartist. Vi hadde en grei, om enn nokså stotrende samtale (skriftlig, han var ikke så stø i rettskrivning). Så nevnte han plutselig noe om da han tok dårlig syre og ble syk og hørte stemmer. Han insisterte også på å vise meg alle tatoveringene sine. Han hadde sikkert lyst til å vise meg tatoveringene på sine… edle deler. Men det gjorde han ikke. Heldigvis. Gjett om jeg var lettet da jeg endelig byttet buss i Albuequerque.
Turen fra Seattle til San Francisco ble noe ukomfortabelt da jeg av ren barmhjertighet overlot setet ved meg til en nervøs briter som tydeligvis hadde hørt om han som ble halshugget og spist (se link et par avsnitt over). Jeg endte opp med sittesår.
Toaletthygiene er litt så som så. Jeg har flere ganger sett små asiatiske damer i 50-årene gå ut av toalettbåsen og rett forbi håndvaskene. Wtf? Og det er en del jenter som tydeligvis lider av bakteriefobi. Hvis dere trodde gutter ikke kan treffe toalettskålen, så har dere aldri sett resultatet etter jenter som ikke plasserer stumpen sin på toalettringen. Det er også en del toaletter som har automatisk nedspyling; en dings registrerer når du har løftet på stumpen, så spyles det. Noen ganger reiser folk seg opp litt for tidlig og avslutter etter at spylingen har stoppet, og siden ingen har lyst til å bruke et toalett som ser ut som… som… Ehm… så blir det ikke spylt ned noensinne. Ew. Manuell spyling, ja takk.
Åja, jeg glemte det nesten. Jeg er jo lesbisk, som dere vet. Og en nokså mannevond en. Her i USA har jeg prøve å være voksen, dannet og høflig mot alle jeg møter, også menn. Jeg har tydeligvis vært litt for hyggelig, for minst tre ganger har jeg blitt fortalt at jeg er den kvinnen de har «waited for all their life», samt fått utallige forespørsel om kaffe eller øl. Jeg bare «Fiddle-dee-dee» og spilte uforstående for å slippe unna frieriene. (Og hvor pokker er alle de heite lesbene som jeg så i L Word, liksom? I LA? Hvis jeg ikke blir forsøkt sjekket opp av en eneste lesbe der, blir jeg skuffet over amerikanernes gaydar.)
Tilbake til det positive: Jeg har booket rom på et hostel her i San Francisco og sjekker inn søndag. Søndag skal jeg til Oakland en tur for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv danser og koreograf. Tirsdag skal jeg se San Francisco Ballet. Jeg har funnet et sted å bo i LA, med mitt eget rom og min egen queen size-seng helt gratis.
[Den store surpomp-dagen]
4I dag ga jeg meg selv lov til å være akkurat så sur og sutrete jeg bare vil (men uten å la det gå ut over andre; man trenger da ikke kaste all dannelse over bord). Hvorfor skulle jeg, Frøken Solstråle, være gretten i dag? Det er en lang historie:
I helgen begynte trynet mitt å klø igjen etter at jeg omsider klarte å temme de dumme utslettene forrige uke, dette gjorde at jeg ikke fikk sove ordentlig i natt. En annen grunn til at jeg ikke fikk sove i natt, var den venstre storetåa som verket så inni hampen ille at jeg fikk akutt «restless legs syndrome» og det gikk ikke over før jeg tok en halv ibux.
På morgenkvisten forløp ting seg heldigvis normalt, men jeg kom meg avgårde noen minutter senere enn jeg burde og DET REGNET! Så jeg var en temmelig god og svett flekktroll (huden min takler fuktig vær dårlig) under alle lagene med klær da jeg omsider kom meg på t-banen med den digre paraplyen min. Jeg hadde som mål å bli ferdig med å lese om oppveksten til Simone de Beauvoir i løpet av t-baneturen til sentrum, men så begynte jeg å duppe av fordi jeg var pokker så trøtt.
Etter en stund la jeg merke til at banen hadde stått stille temmelig lenge. Signalfeil på Majorstua. Av alle dagene DENNE uken måtte det skje den ENESTE dagen jeg har mulighet til å være med på ballettklasse hos Proda før ferien?! 5-10 minutters forsinkelse, stod det på nettsiden til Trafikanten, men jeg kom til Proda en halv time senere enn vanlig. Heldigvis gikk jeg bare glipp av den første oppvarmingsøvelsen.
Ikke at det var så mye å glede seg over; stresset over t-baneforsinkelsen gjorde at jeg ikke var mentalt klar til ballettklassen (vanligvis kommer jeg en halv time før klassen og varmer opp/tøyer for å bli klar), så jeg følte meg mer som Pinocchio enn som en profesjonell danser i nesten hele timen. I tillegg begynte huden min å krible og klø enda mer, og jeg begynte å forbanne de fehodene jeg jobbet for i høsten, fordi de fremdeles skylder meg et femsifret beløp og det er jo NÅ jeg trenger penger til å kjøpe overprisede kremer for atopisk hud og allergitabletter som kan dempe kløen og få meg til å sovne om nettene.
Jeg er fremdeles ikke ferdig med de Beauvoirs bok, det kjennes fortsatt som om jeg har dyppet ansiktet i syrebad, jeg fikk feil sesong av LOST på biblioteket og jeg må henge opp klær til tørk snart, men jeg har blomkålkarri, sjokolade, te og et håp om at morgendagen blir mye, mye bedre.
Bare så det er nevnt, selv om jeg har vært Grinchen på innsiden hele dagen, har følgende hyggelige øyeblikk ikke gått meg forbi:
– En meget hyggelig mann holdt opp døra for meg da jeg skulle gå ut av biblioteket.
– En unge ble begeistrert for paraplyen min og ropte: «Mamma, se! Paraply!» (Paraplyen min er stor nok til å gi et par dusin mennesker ly for regn, og den er regnbuefarget. Je suis awesome.)
– Jeg fikk hilse på Movale!
– Jeg har skillz som kokk. Improviserte frem en god blomkålkarri ut fra de ingrediensene jeg hadde liggende.
[Big Disillusion]
0Tenk så skuffende det må ha vært for deltakerne i Big Brother å komme ut av huset i troen om at de nå er kvalifiserte F-kjendiser som blir invitert til den røde løperen og får vise frem hjemmene sine i Se&Hør, og resten av verden bare: «Hva, lages Big Brother fremdeles, liksom? Samma det, det er bare så 1984.»
[Stoler har følelser]
0…, we can enter into the life form of a chair and find that it has its own conscious awareness and place within the morphogenetic field of all chairs. We can then ask the chair how it is faring and find that it is upset because some ignorant, unaware human recently sat on it and tipped it forwards, weakening its front legs to a point at which the chair feels it will soon break. Who is the aware consciousness in this case?
Fra boken We Are Not Alone av Atala Dorothy Toy, som jeg holder på å korrekturlese den norske oversettelsen av. Jeg måtte bare dele avsnittet over med dere. Dagens lærdom: Vær snill med stoler, de har følelser også.