Stikkord: Personlig

[Mormors skattkammer]

0

«Have nothing in your homes that you do not know to be useful or believe to be beautiful.» – William Morris, 1834.

Det er underlig hvor stor makt materielle ting får over oss bare på grunn av det vi projiserer på dem av følelser, minner og sjel. Det er bare ting, men det er ting som har tilhørt familien i generasjoner; ting vi har vokst opp med; ting som har stor affeksjonsverdi for oss, selv om de egentlig er verdiløse og ubrukelige eller unyttige for oss selv. Likevel tviholder vi på dem som om de er det mest dyrebare som finnes, nesten som om livet mister all mening om vi gir slipp på dem.

Gjennom hele våren og sommeren, mens jeg ryddet i mormors leilighet og kjeller, følte jeg mye på dette med å gi slipp på ting. Mange av mormors ting har alltid stått synlig på hyllene i stuen, på kjøkkenet, badet, gangen og soverommet, de er nærmest preget inn i hukommelsen. Og så er det alle tingene jeg aldri så før de dukket opp fra lukkede skap, kofferter, poser og avispapir. Ingen av disse tingene har jeg noe som helst personlig forhold til, disse tingene har aldri fått sin egen plass i hukommelsen min. Like fullt føles begge deler nesten umulig å gi slipp på, bare fordi de tilhørte mormor, morfar, «tante» Edith og Karin, og oldeforeldre.

Jeg misliker sterkt å ha for mange ting, spesielt ting som ikke har noen nytteverdi. Likevel merket jeg at mye av det jeg fant i leiligheten, kjent eller ukjent, fikk grep om meg og gjorde det vanskelig å tenke rasjonelt. Det var verst i begynnelsen; tanken på å skulle kvitte oss med alt på Finn.no fikk det til å vri seg i hjerterota. Det var derfor jeg lagde Facebook-gruppen «Mormors skattkammer»: Hvis vi skulle gi bort ting, skulle det være til folk vi kjenner. På den måten forblir tingene i «nærheten» samtidig som de ikke tar opp plass i mormors leilighet, frosset fast i en evig museumsutstilling.

Etter hvert ble det lettere å gi slipp, det ble lettere å tenke rasjonelt, og til slutt åpnet jeg til og med for å selge ting til vilt fremmede som kom innom mini-loppemarkedet jeg arrangerte etter å ha sett annonsen min på Finn.no eller i lassevis til bruktbutikkeiere som kommer til å selge tingene videre, spre dem for alle vinder. Med en gang tingene var ute av huset, kjente jeg på følelsen av lettelse. Lettelse over at jeg har klart å gi slipp, lettelse over at det blir bedre plass i leiligheten, lettelse over at disse for meg unyttige ting får et hjem der de blir satt pris på. (Som om ting har følelser! Sånn er det med projisering). Minnene av disse tingene har jeg fremdeles, både i hukommelsen og i form av digitale bilder.

Veldig mange ting har blitt gitt bort eller solgt fra mormors leilighet, men ganske mange har blitt lagt til side av oss i familien. Mamma har tatt noen ting og lillebror har tatt noen ting, mens jeg har fylt kanskje 24 banankasser med ting, i tillegg til møbler. Til høsten blir det spennende å se om jeg har klart å være rasjonell nok til å velge meg ting som jeg kommer til å ha bruk for og glede av. Og så sverger jeg på at jeg skal bruke denne erfaringen som inspirasjon til å leve et mest mulig minimalistisk, ikke-materialistisk liv slik at min niese skal slippe å bruke over et halvt år på å rydde opp etter meg når jeg er borte.

[Onsdagsliste]

7

Jeg lånte denne listen fra Gitte, som igjen ble tagget av Caroline.

Hva spiser og drikker du omtrent hver eneste dag?
Knekkebrød med ost eller vegetarisk pølse. Earl Grey-te. Vann.

Hva skulle du ønske du kunne spise og drikke omtrent hver dag?
Vegetar-hamburger, vegetar drumsticks, donuts, Dr. Pepper og Root Beer. Hel-amerikansk kosthold, med andre ord. Daal bukhara. Hotellfrokost. Ferdig oppskåret grønnsaker og frukt (fordi jeg er så lat).

Hva leser du nå, og hva synes du om den?
Jeg holder på med Not that kind of girl av Lena Dunham. Tydeligvis er det noe jeg ikke har forstått, for jeg liker egentlig ikke det hun skriver, og jeg likte virkelig ikke serien Girls, selv om alle andre hyller Dunham opp i skyene.

Hvordan har du det?
I skrivende stund (fredag 17. juli, kl. 23.17) har jeg det nokså bra. Litt lei av loppis i mormors leilighet, men veldig avslappet fordi jeg har ordentlig sommerferie i år, fritt for daglig 12-timers gratisjobbing. God og mett etter dagens middag.

Hvilken TV-serie ler du mest av?
Tror jeg må si Sherlock, faktisk. Jeg synes replikkene hans er så fornøyelige.

Hvilke bøker har du veldig lyst til å lese?
Alle bøkene som står på leselisten min. Tror det er minst 100 bøker. Men mest av alt har jeg lyst til å lese en bok av typen «drar deg inn i handlingen og får deg til å glemme tiden og verden utenfor permen», noe i retning av Den uendelige historien.

Hvilke podcaster hører du mest på for tiden?
Pod… cast? Har aldri hørt på en eneste podcast, av en naturlig årsak. Men vi kan late som om spørsmålet dreier seg om hva slags musikk jeg hører mest på for tiden: Musikk fra sen 90-tallet/tidlig 00-tallet. Blant annet Backstreet Boys. Jepp, det er min guilty pleasure.

Hvilken blogg liker du best akkurat nå?
Må nok si Unbelievable Facts, som poster mye unyttig, lettfordøyelig og artig/interessant/spennende fakta. Nesten litt synd jeg ikke driver med quiz, jeg hadde vært ubestridt mester. Liker også Not Always Right, fordi alle idiot-kundene som skildres der, får meg til å føle meg som Einstein.

Hva liker du å bruke tiden din til?
På aktiviteter jeg trives med. Lese bøker, se filmer, trene, eller rett og slett bare være til.

Hva er jeg mest redd for?
Jeg frykter menneskeheten. Fortsetter vi som vi gjør nå, kommer vi til å kjøre hele verden rett i grøften. Hvis noen kunne virkeliggjøre handlingen i Dan Browns Inferno, ville jeg applaudert vedkommende.

Hva bryr du deg mindre om enn folk flest?
Kjendisnyheter. Tenk så utrolig interessante avisene hadde vært om det ikke stod side opp og ned om hvem som har giftet seg, hvem som har skilt seg, hvem som har en romantisk flørt, hvem som er knust av kjærlighetssorg, hvem som er blitt smelt på tjukken, osv. Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så opphengt i noen menneskers privatliv at de føler behov for å lese om det smurt utover glanset papir.

Hva bryr du deg mer om enn folk flest?
Obskure, sjeldne sykdommer eller lidelser, som lepra, tuberkulose, Rhetts syndrom og så videre… Synes det er spennende å lese om!

Hvilke typer mennesker liker du?
Jordnære, respektfulle og hyggelige mennesker som er komfortable å omgås og lette å kommunisere med.

Når føler du det er mest behagelig å stå opp og legge seg?
Når jeg våkner av meg selv eller tidligst klokka 8. Jeg vil helst at jeg skal være så flink at jeg legger meg senest 23, men det skjer nesten aldri. Noen ganger er det utrolig deilig å legge seg før klokka 20 hvis jeg er helt utslitt når jeg kommer hjem fra en lang dag.

Hva er dine verste uvaner?
Jeg synes jeg prater for mye om meg selv (i samtaler i det virkelige livet, bloggen teller ikke), men jeg prøver å bite meg selv i tunga litt oftere. Pirker på huden rundt fingerneglene eller piller meg i øret når jeg har for mye å gjøre/tenke på eller kjeder meg. Grubling.

Hva likte du å gjøre på barneskolen?
Svømming i gymtimene, forming og lesing.

Hva liker du best ved deg selv?
Bortsett fra hørselstapet, eksemen, den midlertidig dysfunksjonelle skjoldkjertelen og min hang til å gruble litt for mye til tider, så liker jeg alt ved meg selv, egentlig.

[Mauerbauertraurigkeit]

3

Ordet «mauerbauertraurigkeit» (fra The Dictionary of Obscure Sorrows) er det ordet som best beskriver hvordan de siste årene har vært for meg, eller rettere sagt hvordan jeg har vært de siste årene. Man kan også si «introvert», men jeg liker virkelig det lange, kronglete tyskklingende ordet. Venner og folk som har sett meg i sosiale sammenheng vil kanskje ha vanskelig med å se for seg «Anne-Line» og «introvert» i samme setning, men de har bare sett den sosiale siden av meg, den personen som kan prate som en foss hvis hun får anledning og som liker å få folk til å le. De har ikke sett den nærmest komatøse siden av meg når jeg sjangler inn i min lille oase av alenehet, fullstendig utmattet. Spesielt denne våren har jeg ofte ligget utslått på sofaen i timevis etter å ha snakket med kanskje bare én person noen minutter en dag, eller mange forskjellige personer i flere timer en annen dag. Sånn sett var det veldig fint å ha eksamensforberedelser som unnskyldning for å holde meg unna folk. For meg er det å være alene den beste restitusjon og frihet som finnes.

Jeg har mange mennesker på vennelisten min på Facebook, men det er få av disse jeg tenker på som venner og enda færre er nære venner jeg ville savnet om de ble borte. Jeg er dårlig på å holde kontakt med folk – uansett om de står meg nær eller er veldig perifere gamle/nye bekjente – selv om jeg oppriktig ønsker å holde kontakt med dem. De jeg har lyst til å omgås, ønsker jeg å omgås i virkeligheten i en-til-en-setting, ikke over meldinger eller på fest omgitt av mange mennesker. Samtidig skjer det ofte at jeg «dytter» dem vekk og trykker «Not attending» på alle invitasjoner, ikke fordi jeg plutselig har begynt å mislike dem, men rett og slett fordi mitt behov for fred og ro er større enn behovet for å være sosial. Jeg kan være litt Dr. Jekyll og Mr. Hyde sånn sett; i det ene øyeblikket er jeg supergod til å holde kontakt, i det neste utsetter jeg å svare på meldinger til det er gått så latterlig lang tid at jeg må begynne om igjen med å holde kontakt når jeg omsider finner energien igjen.

Og helt til slutt vil jeg anbefale alle å lese boken Introvert: Stå for den du er av Anna Skyggebjerg. Det var som å lese om meg selv.

[Et barnfritt liv]

4

Ingrid spurte i en kommentar forrige uke hva som er grunnen til at jeg har valgt å ikke ha barn. Jeg var sikker på at jeg allerede hadde et eller annet innlegg om dette valget liggende her i bloggen fra før, men det viste seg at det hadde jeg ikke. Da passer det jo bra å skrive dette innlegget nå, både for å svare på Ingrids spørsmål og for å bidra til større bevissthet rundt dette temaet. Folk som har fulgt med i tiden, har kanskje fått med seg at det i det siste har vært et større fokus på mennesker som tar et veldig bevisst og viktig livsvalg: Barnfrie mennesker.

Jeg var sju år første gangen jeg sa at jeg ikke skulle ha barn. Den gangen hadde jeg ingen spesiell begrunnelse, annet enn at jeg visste instinktivt at det ikke var noe for meg. Neste gang jeg sa at jeg ikke skulle ha barn, var jeg 18 år og fikk i svar at jeg sikkert kom til å ombestemme meg når jeg blir eldre. Det er litt merkelig at folk tenker at 18-åringer som sier at de ikke vil ha barn, er mindre modne enn sekstenåringer som blir smelt på tjukken og dropper ut av videregående, men sånn er det. Jeg har heldigvis bare opplevd to–fire ganger til å bli fortalt at jeg ikke vet bedre eller at jeg kommer til å endre mening bare jeg blir eldre (forrige gang var i fjor, da var jeg 28 år), men jeg vet at det finnes mange som opplever at de blir mobbet eller trakassert for sitt valg, både av venner og familie, helt til de faktisk er så gamle at eggstokkene har tørket inn og sædcellene ikke engang kan ta den letteste svømmeknappen. Jeg legger ved lenke til tre forskjellige saker som TV2 publiserte i løpet av vinteren:
Stine er bare 23 år, men vet at hun aldri skal ha barn.
Julia og Lars dropper barn og velger frihet.
Tanja (23) vil sterilisere seg, men er ikke gammel nok.
Julia og Lars er i midten av 30-årene og i kommentarfeltet renner det over med «Respekt!», mens Stine (23) og Tanga (23) vet ikke sin egen beste, er egoistiske, umodne og kommer sikkert til å ombestemme seg. Jo yngre man er som barnfri, jo mer pes risikerer man å få. Lurer på hva disse menneskene hadde sagt om vi barnfrie tok til motmæle og fortalte dem ting som «Ble du smelt på tjukken etter en ONS? Så umodent, du kommer sikkert til å angre når du blir eldre» eller «Vil du ha barn? Så egoistisk av deg å lage en klon av deg selv og bidra til overbefolkningen på Jorden. Du kommer sikkert også til å angre.»

Slikt som dette er en av grunnene til at jeg må skrive dette innlegget. Jo flere som står frem som barnfri, jo mer «normalt» blir det for majoriteten. Barn anses liksom for å være meningen med livet, vi mennesker er til bare for å produsere og oppdra etterkommere, så hvis du kommer og sier at du ikke skal ha barn, må det jo være noe alvorlig galt med deg. Gjett hva? Nei, det er ingenting galt med meg, jeg har bare ikke lyst på barn, og jeg synes det er tragisk at noen velger å få barn bare fordi de tror at sånn skal det være, fordi de ikke er klar over at det finnes andre alternativer, og ender opp med å angre. Barn er ingen returvare, det finnes ingen angrerett. Barn er et ansvar på livstid.

Hvilket er den største grunnen til at jeg ikke vil ha barn. Jeg vet dypt og inderlig at det er fullstendig feil for meg å påta meg et slikt ansvar, jeg vet at det er et ansvar som er altfor stort for meg. Jeg har mange og lange perioder der jeg bare såvidt gidder å ta ansvar for meg selv, hvordan skal jeg finne energi til å ta meg av en eller flere unger? Jeg har også i perioder et veldig sterkt behov for masse alenetid. «Alenetid» som i fullstendig isolasjon i min egen leilighet i så lang tid jeg trenger, gjerne med minst mulig kontakt med andre mennesker. «Alenetid» opphører å eksistere når du får barn. Jeg kan ikke og vil ikke gi slipp på alenetiden min, eller resten av tiden og energien min. Ellers takk.

En annen ting er det med omsorgsevne. Bare fordi jeg har en livmor, betyr ikke at jeg har omsorgsevner. Jeg kjenner til mennesker som aldri burde fått barn fordi de er fullstendig blottet for omsorg, omtanke, empati og kjærlighet for andre. Jeg sier ikke at jeg er en følelseskald sosiopat, jeg er i stand til å bry meg om og støtte mennesker i min omgangskrets, og noen få av dem setter jeg veldig stor pris på, men disse menneskene er voksne, selvstendige individer som kan ta vare på seg selv, de har ikke behov for at jeg skal skifte bleie på dem, mate dem, tørke snørr og oppgulp, oppdra dem og passe på dem 24/7. Heldigvis.

Når det gjelder den biologiske klokken, forestiller jeg meg at kvinner som virkelig vil ha barn, kjenner et slags «sug» eller «krampe» i seg, som om kroppen skriker etter heroin barn, og mange blir veldig tussete bare de ser en gurglende baby. Jeg merker ingenting. Niks. Nada. Ingen tikking her. Og ærlig talt, jeg synes at menneskebarn ikke er så nusselige som fløffy små kattunger eller valper.

Andre grunner:
★ Jeg har en kropp jeg elsker, og har ikke lyst til å ødelegge den. Jepp, forfengelig, men det er min kropp og mitt liv. Dessuten, bekkenløsning, svangerskapsforgiftning, hemoroider, oh my! Ellers takk.
★ Jeg elsker å sove lenge om morgener. Å vekke meg grytidlig på en fridag skjer på eget ansvar.
★ Jeg har ikke lyst til å risikere 21 års fengsel for å ha kverket en drittunge som vekket meg grytidlig på en fridag. Hvorfor ta sjansen?
★ Jeg har bedre ting å bruke pengene mine på enn bleier og smokker. Dessuten har jeg valgt å jobbe som frilans potet, så inntekten er alt annet enn stabil. Jeg synes at barn fortjener foreldre som har utdannelse, jobb og stabil inntekt, ikke noen som droppet ut av videregående og lever på NAV mens de bor i en råtten kjellerleilighet. Så dyrt er det å få et barn.
★ Jeg er rett og slett lykkeligere uten barn. Personer uten barn er lykkeligere.
★ Jeg er miljøvennlig. Vi blir altfor mange mennesker.
★ Et av de vanligste argumentene mot barnfrihet er at man kommer til å angre. Men det er mye verre å angre på at man fikk barn. Hvorfor ta sjansen?
★ Et annet argument er «Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?» Jeg for min del har planer om å sjekke inn på verdensomreisende luksuscruise i mine gylne år, så jeg regner med at det blir et stort crew av hyggelige, serviceinnstilte mennesker. Synes forresten at spørsmålet er utrolig dumt, for det finnes mange gamle mennesker med både barn, barnebarn og oldebarn som sjeldent eller aldri kommer på besøk.
★ Sist, men ikke minst. Dere vet den scenen i Alien der et romvesen sprenger seg ut av brystet på han fyren? Det er det jeg forbinder med fødsel. Ew.

[Ctrl+Alt+Delete]

2

Dagens oppgave fra 365 Days of Writing Prompts lyder slik:

You have the choice to erase one incident from your past, as though it never happened. What would you erase and why?

Dette er antakelig et innlegg som kan virke støtende for enkelte Døve/tegnspråkbrukere, men jeg kjører på likevel. Tross alt er dette min blogg, og situasjonen som beskrives overfor, er uansett så usannsynlig at det bare er å fundere i vei.

Hvis det var én hendelse i livet mitt jeg kunne slettet, ville jeg slettet den dagen jeg fikk hjernehinnebetennelse og mistet hørselen. Jeg skal ikke nekte for at livet ville vært helt annerledes om jeg ikke hadde mistet hørselen, og at det er veldig mange mennesker jeg aldri ville ha truffet eller blitt kjent med på grunn av dette. Kanskje jeg ikke engang hadde lært meg tegnspråk i det hele tatt, kanskje jeg hadde blitt operasanger istedenfor danser, kanskje vi hadde blitt boende i gudsforlatte, nikkelforpestete Kirkenes i flere år. Det er det interessante med små eller store hendelser i livet, hver av dem kan virke så ubetydelig, men kan gi store omveltninger på resten av livet. De som har lest Kate Atkinsons Liv etter liv eller sett filmen The Butterfly Effect skjønner hva jeg mener.

Grunnen til at jeg valgte akkurat denne hendelsen, er fordi jeg alltid har følt meg som en hørende, selv om jeg gikk i barnehage og på skole for døve og hørselshemmede barn, og er flytende i tegnspråk. Jeg identifiserer meg som en hørende og mitt morsmål er bokmål. Jeg blir tatt for å være hørende av tegnspråklige som møter meg for første gang. Jeg husker ikke hvordan det var å kunne høre, likevel savner jeg det. (Kanskje bortsett fra når jeg sitter på trikken og en hel barnehageklasse kommer stormende om bord.) Ifølge audiopedagogen min har jeg veldig godt språkøre når det gjelder fransk uttale, et språk jeg aldri har hørt «live». Jeg savner å slippe å være avhengig av tegnspråktolker for å få meg en utdanning, eller på et øyeblikks varsel delta på interessante foredrag, kurs, workshops. Sånn som systemet er nå, er man nødt til å bestille tolk i veldig god tid i forveien, og man må «jukse» med bestilling for å i det hele tatt få tolk på kveldstid og i helgene, det er kjipt å ikke kunne være så impulsiv som man selv vil! Jeg savner å kunne kommunisere spontant og utvunget med hvem som helst, slik som moren min gjør, og slippe å anstrenge meg for å oppfatte i hvert fall 40% av detaljene i munnavlesningen, for ikke å snakke om å kunne slå av en prat med noen som ikke snakker norsk, men engelsk, fransk, tysk, italiensk. Jeg savner å kunne danse til musikk, høre absolutt alle nyansene i en sang og kunne skille det ene instrumentet fra det andre. Jeg savner å kunne lytte til min brors tanker og meninger. Jeg savner å kunne forstå hva niesen min sier til meg.

12. mars i 365 Days of Writing Prompts.

[Supervaxxer]

2

De siste månedene har jeg fulgt med på vaksinedebatten og den siste tids mange utbrudd av meslinger. Meslinger er en veldig alvorlig sykdom som det er høyst unødvendig å lide seg gjennom, og det er altfor stor risiko for langtidsskader på grunn av denne sykdommen til at man kan la være å bry seg. Som enhver oppegående menneske følte jeg at det var viktig å sette seg inn i denne saken og se på hva som er fakta og hva som er pseudovitenskapelig oppspinn. Alt jeg har lest hittil, både vitenskapelig pro og uvitenskapelig kontra, om meslinger, utryddede sykdommer, opphavet til forskjellige sykdommer og vaksinering, gjør meg bare mer sikker på at vaksinering er den beste og tryggeste måten å beskytte enkeltindivider og samfunnet på. En vaksine har veldig få og milde bivirkninger i motsetning til full sykdom. Alle vaksinene i barnevaksinasjonsprogrammet er blitt brukt i flere tiår og blir bare bedre og tryggere. Det finnes til og med en nettside der du kan logge inn for å se oversikten over alle vaksinene du allerede har tatt: Mine vaksiner. Jeg logget inn der forleden, og det var et nydelig syn som møtte meg: hver eneste vaksine i vaksinasjonsprogrammet og reisevaksinene jeg tok i 2007, var på plass!

En del vaksiner varer ganske lenge, noen skal ha livslang beskyttelse, men veldig mange mennesker er ikke klar over at det er noen vaksiner som må fornyes hvert 5–10 år. På grunn av denne uvitenheten hadde Norge i 2004 den høyeste forekomsten av kikhoste i Europa. To venner av meg pådro seg kikhoste for noen år siden og de ønsker begge at de hadde vært klar over dette tidligere, slik at de kunne unngått sykdommen. For voksne mennesker er kikhoste stort sett ufarlig, men fryktelig ubehagelig og med lang restitusjon. For noen barn kan kikhoste være livsfarlig. Hentet fra Store medisinske leksikon:

Anfallene består av en rekke hurtige, gjøende hosteanfall som hindrer pasienten i å trekke pusten. Hosteanfallene avbrytes derfor av lange, pipende innåndinger, og under disse innåndingene er stemmespalten nesten lukket. Huden kan bli blå (cyanotisk) på grunn av oksygenmangel, og det kan opptre mindre blødninger: Man kan blø neseblod, og kar kan briste i øyets bindevevshinne. Oppkast forekommer hyppig, og det lønner seg å gi barnet noe å spise rett etter at det har kastet opp. Hos spedbarn kan det inntre kramper og bevisstløshet. I alvorlige tilfeller kan det være opptil 40 anfall i døgnet, noe som kan føre til en livsfarlig utmattelsestilstand. Barn under ett år bør derfor legges inn på sykehus

Det høres virkelig ikke ut som noe man har lyst til å pådra seg! Kikhoste er blant de sykdommene man må revaksineres mot, og dette kan gjøres hos fastlegen for den nette summen av 250-ish kroner, og med på kjøpet får du også beskyttelse mot polio, difteri og stivkrampe! Det er en veldig lav pris å betale for å slippe å hoste seg blå og blodsprengt i trynet de neste 5–10 årene, men for at vaksinen skal ha best mulig effekt, er vi nødt til å ha minst 85–90% vaksinedekning i befolkningen. Noen mennesker har ikke mulighet til å vaksinere seg på grunn av nedsatt immunforsvar/kroniske lidelser, så det er nødvendig at vi som er friske, gjør vår moralske «borgerplikt» for at disse individene skal bli beskyttet mot smittsomme sykdommer. Her er en video som på en lettfattelig måte forklarer hvorfor vaksiner er nødvendige og hvordan det bidrar til at flokkeimmunitet virker:

Hva venter du på? Gjør som meg: ring fastlegen, bestill en dose Boostrix og bli dagens helt!

[I just wanna dance]

2

Bloggtittelen min har vært «I just wanna dance» helt siden 2006 eller 2007. Dere som er innom, tenker kanskje at det ligger en skikkelig dyp mening eller god historie bak tittelen. På sett og vis, ja. Jeg har kjempelyst til å danse og jobbe med dans, det er jo derfor jeg led meg gjennom tre år på Bårdar og et år PPU med masse intensivt akademisk hjerneføde. Men ideen til tittelen kom fra en veldig spesiell musikal/opera. Jerry Springer – The Opera. Nærmere bestemt fra dette nummeret:

Det er noe i den sangen som passer til meg (bortsett fra den delen om å bli sett på som prostituert, da). Dere burde forresten sjekke ut filmen (hele filmen ligger på YouTube, takk til Karoline for tipset!), den er helt absurd og hysterisk og de synger «Dip me in honey and throw me to the lesbians» i et sett. For en perle. Dette kan dere ikke gå glipp av.

Undertittelen «Hverdagen sett fra et skeivt synspunkt i konstant bevegelse» oppsummerer egentlig bloggen min på en enkel måte:
1) Jeg skriver om hverdagen min.
2) Jeg er lesbisk, så mine betraktninger kan være litt regnbuefarget iblant.
3) Jeg er danser, så jeg er i mer eller mindre konstant bevegelse.

Nå som jeg driver og plukker ut skriveoppgaver fra 365 Days of Writing Prompts blir det enda mer variasjon i hva jeg skriver om her på bloggen, så å si at «I just wanna dance» blir egentlig litt misvisende når det er så mye forskjellig her. En gang i løpet av juleferien følte jeg at jeg hadde lyst til å bli mer flittig med bloggingen min, og jeg lette etter inspirasjon. Jeg fant denne 365 Days-listen og likte mange av øvelsene i denne, og som nevnt i et tidligere innlegg, fant jeg en liste over lister jeg kunne lage. Det er derfor det plutselig har vært så mye aktivitet her siden årsskiftet, men jeg håper at dere som leser her, både gamle og nye lesere, finner innlegg og tekster som faller i smak!

12. februar i 365 Days of Writing Prompts.

[Surrealistiske opplevelser]

0

Jeg kan ikke akkurat si at jeg lever i en dalísk verden når det gjelder surrealistiske opplevelser. Jeg har ofte veldig surrealistiske drømmer, spesielt om sommeren, men det regner jeg med at de fleste har. Så jeg har prøvd å komme på noen surrealistiske opplevelser eller øyeblikk jeg har hatt i virkeligheten:

★ Den gangen jeg gikk og gikk på tredemølle i en time mens jeg leste en bok. Da jeg steg ned fra tredemøllen og begynte å bevege meg fremover, var det som om jeg bare suste forover i kjempehøy fart.

★ De tre siste gangene jeg så mormor: Redusert, men i live fredag; fremdeles varm og myk, men død mandagen etter; som en hul statue av kald marmor torsdag halvannen uke senere.

★ Den gangen jeg akkurat rundet hjørnet Rosenkrantzgata/Kristian IVs gate etter nettopp å ha vært innom hovedbiblioteket og VG-huset da det smalt så vinduene i Hotell Bondeheimen klirret, og litt senere på dagen så jeg på TV hva som hadde skjedd i Regjeringskvartalet bare minutter etter at jeg gikk fra området.

★ Den gangen jeg var var på restaurant med en jente i LA og etter å ha fortalt at jeg hadde som mål å lese alle bøkene til favorittforfatteren min, Stephen King, i kronologisk rekkefølge, fortalte hun at hun vokste opp i nabolaget hans.

★ Den gangen på Island da jeg i sidesynet så en hvitkledd skikkelse gå ned en trapp og trodde det var Pernille, bare for å se henne komme ut fra kjøkkenet like etterpå. Da jeg nevnte det for Kolbrún, sa hun at det måtte ha vært en alv, og absolutt, definitivt, helt sikkert ikke et gjenferd. Jeg for min del tror det var hallusinasjon forårsaket av for lite og dårlig søvn, for i nesten en hel uke hadde jeg ligget på en tynn madrass på stuegulvet uten mulighet for å stenge ut den islandske sommernatten med skikkelig tette gardiner.

★ Den gangen jeg hadde et snev av eksistensiell usikkerhet (Danse? Ikke danse? Hvilke andre alternativer har jeg?) og deltok på en «reading». Jeg er ateist, og jeg tenker at når disse «klarsynte» sitter og «leser» andre mennesker, er det en form for dagdrømming og/eller divergent tenkning når de ser for seg bilder, men uansett er det interessant å få et nytt perspektiv på ting man føler seg fastkjørt i. De skildret to forskjellige bilder som jeg kjente meg veldig godt igjen i, så jeg satset på dansen. Det ene bildet gjenskapte jeg med kameraet mitt: Vokteren av nøkkelen.

★ Den gangen jeg datet en jente som ba meg om å se henne i øynene når vi hadde sex, og det summet og kriblet i hele kroppen min mens jeg gradvis ble «rusa» på endorfiner. (Sånn nå i ettertid mistenker jeg at summingen kom av at jeg hadde ekstremt høy puls på grunn av det hyperaktive stoffskiftet mitt.)

★ Den gangen jeg stod oppe på taket i Sacré-Cœur i Montmartre og så Eiffeltårnet i virkeligheten for aller første gang. «Whoa! Det finnes jo på ordentlig!»

★ Den gangen jeg hoppet og danset på en scene på Universitetsplassen, iført et rosa snømannkostyme designet av Moods of Norway.

★ Las Vegas.

★ De gangene jeg merker en eller annen duft som virker så velkjent, og plutselig står et eller annet minne fra barndommen klart for meg.

★ De gangene Thomas og jeg holdt på å le oss i hjel av alt og ingenting mens vi var på Elements-turné.

★ Den gangen jeg var midlertidig stand-in for en av sangerne i Hoffmanns eventyr og en ganske kjent baryton sang så nær hodet mitt at jeg fikk dotter i ørene. (En stor opplevelse for en operafan!) Og ellers all den tiden vi dukkestatister tilbrakte på prøvene til samme opera med regissøren Calixto Bieito.

★ Den første gangen jeg skulle operere ut en visdomstann, og fikk en beroligende pille i forkant av inngrepet. Den beroligende pillen gjorde meg ubehagelig tung i kroppen, jeg var fortsatt ved full bevissthet, men det var som om jeg hadde bly istedenfor muskler.

★ Dette skjedde i går: i løpet av 2–3 timer traff jeg sju vidt forskjellige venner/bekjente på helt tilfeldige steder, sånn helt ut av det blå.

11. februar i 365 Days of Writing Prompts.

[Om å elske synderen, men hate synden dypt og intenst]

4


Mannen i bildet på høyre side er bestefaren min. Babyen som prøver å spise flettekurven, er moi. Bestefaren min var statist i flere norske filmer, blant annet Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet (han spilte ordføreren i scenen der brødrene Dal legger ut på reisen i kanoen sin). Han var medlem av Magiske Cirkel, den norske forening for tryllekunstnere. Da jeg ble født, vandret han rastløs på fødeavdelingen og kunne nesten ikke vente med å få møte meg. Etter fødselen kom han rett som det var på besøk til oss på Romsås bare for å ta meg med på trilletur, noe som var svært uvanlig for menn av hans generasjon. Jeg er sikker på at han ville vært verdens beste og kuleste bestefar, alltid sittende på første rad på enhver forestilling jeg noensinne har danset i. Han kunne sikkert blitt verdens beste og kuleste oldefar også, for niesen min.

Da jeg var nesten to år, døde han av lungekreft.

Man kan trygt si at jeg har en personlig vendetta mot røyking. Jeg har samme forhold til det som konservative religiøse har til homoseksualitet: «Vi elsker synderen, men hater synden.» Røyking er den aller verste uvanen jeg vet om, fordi det er en så ekkel, irriterende og potensielt dødelig uvane. Dødelig ikke bare for den som sutter på kreftpinnene, men også for de som står i nærheten av noen som røyker. Jeg får utslett i løpet av kort tid hvis jeg sitter ved en som nylig har tatt seg en blås, og en nylig innflyttet nabo røyker innendørs så leiligheten min stinker av fremtidig lungekreft. Og har dere noensinne prøvd å kline med en røyker? Som å kline med et askebeger.

Bare det å se fotografier og videoer som viser forskjellen mellom friske, rosa lunger fra en ikke-røyker og forkrøplede, svartsvidde lunger fra en røyker er nok til å gi meg en nesten ukontrollerbar trang til å nappe sigaretten ut av kjeften på alle røykere jeg ser og knekke den i to, og tvinge dem til å se på opptak av ødelagte lunger, svekkede pasienter med kreft i lunger, hals og munn, og hva sigaretter inneholder av kjemikalier, helt til de sverger å aldri tenke på å fyre opp en sigarett igjen.

[Å synes godt om seg selv]

0

Når jeg leser om unge mennesker som sliter med dårlig selvbilde og som gjør alt de kan for å endre på seg selv, føler jeg meg svært heldig som har sluppet unna den samme oppveksten, den samme følelsen av press fra jevnaldrende, den samme opplevelsen av at man ikke er vellykket før man har «bikini gap», «thigh gap» eller silikon her og der, og en liten «nose job» og spiseforstyrrelse på kjøpet.

Jeg vet ikke hva det er som gjorde en forskjell, for jeg har kommet til utallige veiskiller i livet der utfallet lett kunne ha blitt et helt annet. Det har vært øyeblikk der jeg betraktet meg selv i speilet og fundert over appelsinhud; jeg endte opp med å ikke bry meg så mye om det. Det kunne ha blitt noe å være besatt av og pådra seg en spiseforstyrrelse av. (Ja, jeg vet at det kan være dypere, mer komplekse psykologiske problemer som fører til spiseforstyrrelse.) Det har vært episoder der jeg har fått kommentarer på den uvanlige klesstilen min (et eksempel på et antrekk jeg kunne finne på å vise meg i: rutete flanellskjorte i rosa, grønt og gult, oransje olabukser, hvite sokker og gull-sandaler. Fashionista!); kommentarene kunne ha fått meg til å bøye meg for «majoriteten» som mente at Miss Sixty-bukser og Buffalo-sko er det eneste rette.

Kanskje er det det at sosiale medier ikke eksisterte i oppveksten min, eller overfladiske materielle ting som merkeklær for småbarn. Kanskje det er det at jeg stort sett var omgitt av gode, jordnære familiemedlemmer som hadde god innflytelse på meg og dekket alle mine grunnleggende behov, og som så hvem jeg var som person og oppdro meg i lys av dette, ikke som en person jeg hadde potensiale til å bli hvis jeg bare ble dyttet i «riktig» retning. Uansett hva det var, er jeg glad for den oppveksten jeg fikk og for den jeg er.

I løpet av årene har jeg passet på å ta vare på komplimenter og positive tilbakemeldinger. Dette virker kanskje litt overfladisk, men å ta til seg dette og å tro på det er veldig bra for ens egen selvoppfatning og selvbilde. En person kan være så selvstendig som bare det, men alle søker bekreftelse fra sine medmennesker. Jeg tenker ikke på innholdsløse kommentarer gitt av en eller annen kåt fyr inne på Deiligst.no. Jeg tenker mer på det man får fra foreldre, familie, venner, lærere, og så videre. Folk som kjenner deg og ser hvem du er og hva du gjør. Jeg har lagret eller hengt opp noen av disse tilbakemeldingene, og det føles godt å lese gjennom disse en gang iblant. Meldingen fra en nær venninne: «Du er verdens snilleste!», tilbakemelding fra en danselærer: «God utvikling, jobber målrettet», e-post fra arbeidsgiver: «Redaktør ba spesielt om å få deg som korrekturleser på denne.»

Jeg har sett mange reagere med «Neeeei, det er ikke sant» når de får en hyggelig kompliment. Kanskje skyldes det naturlig beskjedenhet eller et veldig dårlig selvbilde, men det er utrolig hvor mye skade man kan påføre seg selv ved å mistro komplimenter eller svare med noe negativt. Det er mye bedre å svare «Tusen takk, så hyggelig at du synes det!» og prøve å åpne ens eget sinn for at komplimenten er oppriktig ment.

Vi mennesker er eksperter på å gruble på negative ting. Ting vi er misfornøyd med ved kroppen, ting vi har sagt eller gjort, ting andre har sagt eller gjort mot oss. Det er fort gjort å gå ned i en deprimerende spiral. Derfor er det viktig å jobbe med å fokusere på de positive tingene. Det kan være veldig hard jobbing iblant, men det er verdt det. Det er en god øvelse å stå foran speilet og finne ting du liker med kroppen din, eller reflektere over deg selv som person og finne egenskaper du er fornøyd med deg selv. Jeg tror at de fleste av oss er i stand til å løfte oss selv mentalt uten at det går fullstendig til hodet på oss.

Dette er ting jeg liker ved meg selv, basert på egne betraktninger og tilbakemelding fra andre:
★ Jeg er en god korrekturleser.
★ Jeg er en ganske god, og morsom, tegnspråklærer.
★ Jeg er flink til å se det positive ved ting. «Heisen virker ikke, så jeg må ta trappa. Gratis trim!» (Jeg var skikkelig flink på det tidlig i 20-årene, men så ble jeg litt mer kynisk og negativ. Nå prøver jeg å finne tilbake til den mer positive personen!)
★ Jeg er ganske god til å skrive.
★ Jeg smiler til fremmede på gata.
★ Jeg har fantastisk hår, og er veldig fornøyd med kroppen min.
★ Jeg er søt/pen/snill.
★ Jeg er ikke så verst til å tegne.
★ … eller danse og koreografere.
★ Jeg har god autoritet og er rolig når jeg underviser.
★ Jeg er god i norsk og engelsk.
★ Jeg jobber hardt og målrettet når jeg brenner for noe, f.eks. lyttetrening.
★ Jeg er god til å planlegge ting.
★ Jeg er selvstendig.
★ Jeg kan le av meg selv.
★ Jeg er blitt bedre på å gi slipp på dumme bagateller i fortiden.

Jeg merker at det er litt kleint å skrive disse tingene, for det virker så selvgod og selvskrytende å la andre lese listen. Men poenget er at vi trenger å være mindre redde for å gi oss selv skryt. Det er sunt for selvbildet. Vi har også godt av å bli flinkere til å gi andre komplimenter eller oppmerksomhet. Det trenger ikke være noe stort og alvorlig, men små ting som viser at du legger merke til og anerkjenner dine medmennesker. Eller kanskje du ser en person i butikken som har kjempefin frisyre eller skikkelig kult antrekk? Gå bort og fortell vedkommende det. Folk lyser opp når de får komplimenter helt ute av det blå.

Og nå! Nå vil jeg vite hva du setter pris på ved deg selv. Talent, egenskap, utseende. Kjør på med selvskrytet i kommentarfeltet :)