– Ser deg i morgen –

«Er det kona di?» Pleiersken pekte på et av bildene på hylla før hun fortsatte å ta av ham skoene.

Han vendte langsomt blikket mot bryllupsbildet; bak det tynne laget med støv så han sitt eget ansikt, ungt og sterkt, og den uendelig vakre kvinnen ved hans side. Han nikket langsomt og smilte svakt. Håpet at pleiersken skulle spørre ham mer. Håpet på en mulighet til å kunne fortelle om…

Hvordan han møtte henne. Om latteren hennes som alltid sang. Lyset som ble fanget i håret hennes. Den dagen de ga hverandre sitt ja. Hver eneste morgen med henne. Helt til det siste. Hvor mye han savnet henne, selv etter så lang tid…

Ingen flere spørsmål kom fra pleiersken. Hun visste om hans tap, kanskje hun så savnet i øynene hans, kanskje hun følte seg brydd eller redd for at hun kom borti ennå sorgtunge sår. Hun fortsatte å kle av ham, brettet klærne pent sammen, unngikk å se ham i øynene mens hun skyndet seg; hun var eneste pleier på kveldsvakten, og det var flere som skulle klargjøres for natten.

Han så på bildet i taushet en stund til, så la han seg ned slik at pleiersken kunne legge dyna om ham. Fra der han lå, kunne han ikke se bildet, men de utallige minnene kunne han lett mane frem. Minner mer nærværende og levende enn dagen i dag eller gårsdagen eller dagen før det igjen.

«God natt,» sa pleiersken og skrudde av lyset før hun gikk ut av rommet.

«God natt,» hvisket han ut til mørket, halvveis ventet å høre hennes stemme som han alltid hadde hørt den: God natt, kjære, ser deg i morgen… Han lukket øynene.