[Om å være litt for vant til å forsove seg]

Idag morges våknet jeg tidlig. Jeg stod faktisk opp med en gang, istedet for å slumre i en eller to timer først. Jeg fikk i meg frokost. Jeg kledde på meg. Jeg så på klokka at jeg hadde det litt travelt. Jeg gikk til trikkestoppet, og oppdaget at trikken allerede hadde gått. Mens jeg i min indre forbannet Ruter for at de ikke kjører flere avganger i morgenrushet, gikk jeg mot Solli og ventet på første buss mot skolen. Minuttene tikket avgårde og stresset steg proposjonalt med at klokka nærmet seg halv.

Omsider kom bussen og jeg kunne konstantere at jeg allerede var forsinket, så jeg sendte en melding til den ene tolken. Da jeg gikk av bussen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med nøkkelkortet. Jeg sendte en ny melding til tolken og gikk mot hovedinngangen for å låne et kort i resepsjonen. På dette tidspunktet var jeg mer enn femten minutter etter planen, og det hjalp ikke på stresset å oppdage at hovedinngangen var låst og ingen satt i resepsjonen. Og jeg sendte avgårde dagens andre ladning med forbannelser.

Jeg småløp til den andre inngangen og fikk en vaktmester til å låse opp for meg. En ny melding ble sendt til tolken, der jeg ba om at noen skulle komme og åpne døra til klasserommet for meg. Etter at jeg nesten banket (les: sparket) i stykker døra i et forsøk på å bli hørt av dem på den andre siden, fikk jeg overtalt en dame til å åpne for meg. Hun pekte på klokka si og sa noe.

Jeg så på klokken min, og oppdaget at det jeg trodde var femten minutters forsinkelse, egentlig var førtifem minutter før skolestart.

Jeez.

Jeg trekker herved tilbake alle de stygge tankene jeg hadde om Ruter og skoleresepsjonen. Det var ikke deres feil at jeg plutselig ble midlertidig A-menneske med klokkeblindhet.