[Litt poesi på en fredag]

Jeg liker dikt, og jeg er en stor fan av «Dikt underveis» på Stortinget t-banestasjon. Det diktet jeg husker best fra denne pustepausen opp gjennom årene er dette av Annie Riis:

Da vi lette etter hunden
fant vi den ikke
hverken ute eller inne.
Da vi lette etter lykken
fant vi hunden
under trappen.

I min tid hos Enjoydiary postet jeg dikt titt og ofte, så det er egentlig litt merkelig at jeg ikke fortsatte med denne vanen da jeg flyttet til Blogspot og deretter hit. Kanskje jeg skulle ta opp tråden igjen? Må jo nesten det, nå som jeg følger @renpoesi på Instagram.

«Do Not Go Gentle Into That Good Night» er et av mine absolutte favoritter, og jeg snublet tilfeldigvis over en video med ASL-oversettelsen av dette diktet:

Det finnes flere norske oversettelser av dette diktet, jeg har ikke rukket å lese alle versjonene, men liker ganske godt denne versjonen ved Harald Sverdrup (som jeg forresten vurderer å kanskje, kanskje, oversette til norsk tegnspråk):

Gå ikke from av fred til ditt god natt
Vær, gamle, solberuset, ikke nattens bror.
Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

Skjønt vise menn tror mørket har en skatt
– for lynet slo aldri ned i deres ord –
går ingen from av fred til sitt god natt.

De gode menn på siste sjø blir som besatt.
De skulle danset bukten hvit ifjor.
Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

De gale menn som fanget sol tok sangen fatt
og vet forsent å angre lysets spor.
Gå ikke from av fred til ditt god natt.

Selv gravalvorets blinde menn vet at
mot blindhet stuper mangen meteor.
Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

Og du, min far, som sitter der forlatt,
forbann, velsign meg, favn meg eller klor.
Gå ikke from av fred til ditt god natt.
Ras! Gå amok fordi ditt lys blir tatt.

Nå som jeg likevel er så godt i gang, slenger jeg inn et engelskspråklig dikt av Charles Lamb:

Smiling river, smiling river,
On thy bosom sun-beams play;
Though they’re fleeting, and retreating,
Thou hast more deceit than they.

In thy channel, in thy channel,
Choak’d with ooze and grav’lly stones,
Deep immersed, and unhearsed,
Lies young Edward’s corse: his bones

Ever whitening, ever whitening,
As thy waves against them dash;
What thy torrent, in the current,
Swallow’d, now it helps to wash.

As if senseless, as if senseless
Things had feeling in this case;
What so blindly, and unkindly,
It destroy’d, it now does grace.

Apropos poesi, visste dere at jeg deltok i en diktkonkurranse en gang, og vant? Jeg fikk gavekort fra bokbutikk i premie, overrakt av ingen mindre enn Bertrand Besigye. (Gå og sjekk ut diktet hans «Og du dør så langsomt at du tror du lever», også et av mine favoritter!) Her kan dere lese diktet jeg skrev (og ha i hu at jeg skrev dette da jeg var 16-ish): – Lille bok –