Jeg luftet ut i rommet mitt igår og var påpasselig med å lukke igjen døra. Etter en stund lukket jeg naturligvis vinduet før jeg gikk ned for å smøre et par rundstykker. Mens jeg stod på kjøkkenet og smurte, la jeg merke til at nabojenta på ni år stod utenfor og stirret opp mot vinduet mitt. Jeg tuslet ut, snudde meg, så opp og utbrøt: «Neimen!»
For jommen satt Zorro på det lille taket utenfor soveromsvinduet mitt og så temmelig stakkarslig ut. Han var kjapp med å hoppe inn igjen da jeg åpnet vinduet.
Apropos Zorro: Vi trenger ikke bruke makt for å putte i ham medisinen likevel. Han synes de rosa pillene smaker ålreit. Heldigvis.
Jeg var ute på byen igår! Først var jeg på Evergreen. Det var stappfullt der. Men det må man regne med når en øl koster 23 kroner. Jeg satt sammen med en gjeng godt voksne døve mens jeg ventet på Lena og Kristina. En av de andre husket meg fra da jeg gikk i Voldsløkka barnehage, hihi. Han fortalte at han husker at jeg var litt utenfor da jeg begynte der for de andre pratet i vei på tegnspråk mens jeg nesten ikke kunne tegnspråk.
En av damene trodde at jeg var tegnspråktolk. For jeg har så «hørende» tegnspråk (tegn til tale). Egentlig varierer det avhengig av hvem jeg snakker med, men jeg kommer nok aldri til å bruke hundre prosent rent tegnspråk. Tross alt regner jeg bokmål for å være mitt morsmål uansett hvor døv jeg er. (Gjett om jeg har hatt mange diskusjoner med obsternasige lærere om det der!)
Lena og Kristina kom og vi ble værende til 23-tida, til tross for en særdeles plagsom tulling. Det begynte med at jeg fikk øyekontakt med ham i ETT millisekund og etter det prøvde han å tiltrekke seg vår oppmerksomhet ved å oppføre seg som en ape (les: bruke liksom-tegnspråk som overhodet ikke har noe innhold eller mening) helt til vi gikk. Pes med hørender som tror at det bare er å vifte litt med hendene for å si noe genialt.
På Naken var det litt labert da vi kom dit. Det er jo aldri noe liv før etter midnatt, så det var nok av ledige sitteplasser og dermed pjattet vi en stund. Etterhvert ble det mye dansing med flere bekjenter. Og av alle ting: Frøken Anne-Line snuste for første gang. Bare for å teste det. Det var sånn «jentesnus» med eukalyptussmak (?). Det gikk helt greit til å begynne med. Jeg plasserte tingen under overleppa og danset videre en stund. Så sluttet jeg å danse og DA kjente jeg det. Det var som å ha ekstremt lavt blodtrykk. Jeg har hatt lavt blodtrykk før og det er ubehagelig de luxe. «Fokuser. Fokuser. Fokuser.» gikk som et mantra helt til jeg fikk tak i et glass vann og en stol, ellers hadde jeg gått rett i bakken. Etter fem minutter var jeg klinkende klar igjen.
Aldri mer snus.
Et gledelig gjensyn ble også inkludert i kvelden: Mo (Jeg får vel lov til å kalle deg det, jaaaa?) som jeg har danset med hos KGB i flere år, var på Naken. Det var litt uvant å se henne der, men det var veldig koselig. Vi pratet om diverse ting, lo mye og danset en del.
Pratet også litt med ei som går i tredje klasse på Bårdar og som jobber på Naken, før lyset kom på og folk skulle hjem. Jeg surret litt en stund (så mye liv det er i byen klokka 3 om natta! Jeg burde hatt med meg kamera slik at jeg kunne foreviget noen av scenene) og ble litt usikker på om siste nattbuss mot Rykkinn allerede hadde gått. Det ble til at jeg hoppet på første og beste nattbuss: 149 mot Bærums Verk.
I 5-tida kunne jeg endelig kræsje på sofa i pappas stue. Men jeg fikk ikke sovet stort for det var så kaldt. I sju-tida fant jeg ut at ingen var hjemme og da lånte jeg en dyne fra soverommet. Klarte å tråkke på et glasskår som lå på teppet under stuebordet. Himla vanskelig å trekke ut et bittelite glasskår som sitter fast i hard hud.
Idag skal jeg ikke gjøre noe som helst. Tra la la.