Kategori: Skriveri

Mørke. Han var trygg. Trodde han. I det fjerne, en svak lyd. Underlaget vibrerte lett av ekkoet. Lyden kom nærmere, sakte, taktfast, forplantet seg gjennom bakken, gjennom føttene hans, rett til ryggraden. Slåss eller flykt, det var valget, han stod i mot, var iført en solid rustning, men angsten tok over, piplet sakte frem. Plutselig ble alt opplyst, instinktet grep tak i føttene, fikk ham til å løpe. Hvis han bare nådde sprekken der borte, hvis bare han presset seg selv, hvis bare. Store skikkelser kom mot ham, store og blendende hvite, klare til å avgjøre skjebnen hans. Han løp, måtte komme seg til det trygge stedet, frykten strømmet gjennom årene. Så seg ikke tilbake, sanset likevel den ene av skikkelsene komme nærmere. Den kastet en skygge over ham. Det siste han følte var et voldsomt press, tett etterfulgt av det siste han hørte – den knasende lyden av sin egen kropp som ble knust.

Epilog
«Faens kakerlakker. De er overalt.»

Jeg sitter på trikken når en duft griper tak i nesa, en velkjent duft som jeg ikke klarer plassere, men den føles trygg og god selv om den er overveldende kraftig, jeg haler duften hastig gjennom nesegangen som en rambukk mot den stengte døren i underbevisstheten. Duften smyger seg rundt døren som en jeger nærmer seg sitt offer, finner et forseglet nøkkelhull og ikkeeksisterende sprekker. Først som en romersk hær, deretter som en innbruddstyv, dundrer duften mot døren og lirker seg frem, til et hårfint sprekk åpner seg i trevirket. Minnet nærmer seg, jeg kjenner det nærme seg som en storm av et nys bygger seg opp, jeg ser glimter av minnet og assosiasjoner pipler frem gjennom åpningen, renner nedover døren, noe blått, såpe, blå såpe, hva slags såpe? En knirkende eksplosjon og jeg ser minnet tydelig for meg, jeg husker det som om det var i går; de små såpene som mamma pyntet med blått silkebånd og perler, såpene som fikk mitt barndoms badrom til å dufte.

«Du er Ingvild!» smalt det fra humla, i den grad en skriftlig melding kan smelle. Jeg stusset litt over denne bastante påstanden og kjente etter om jeg følte meg litt schizofren et eller annet sted, men jeg følte meg fremdeles som meg, som Anne-Line. Selv bankkortet kunne bekrefte at personligheten min ikke hadde så mye som et snev av fisjon, noe jeg fant beroligende. Så lo jeg det bort.

Kommentar til teksten:
Jeg fikk en melding på Gaysir av en som har et insektlignende kallenavn, og hun skrev faktisk «Du er Ingvild!» i den. Jeg observerte tankestrømmen som oppstod da jeg leste meldingen, og skrev ned den.

PS: Følg min blogg med bloglovin