Jeg har et minnekort som er ødelagt. Det var minnekortet som jeg brukte da jeg fotograferte på festen igår. Foreløpig forholder jeg meg rolig til det. Imorgen skal jeg gå til FotoKnudsen og be dem utføre et mirakel. Og når jeg får svaret fra dem, kommer jeg til å reagere deretter. Foreløpig er det «don’t panic».
Det ordner seg. Det må ordne seg. Å tilbringe tre timer i forkjølet tilstand blant 60 ukjente mennesker («ukjente» som i folk jeg ikke kjenner personlig. Aksel Hennie faller ikke under denne kategorien selv om han vet hvem jeg er.) med en blitz som fusker bør ikke ende med ikke-eksisterende bilder. Spesielt ikke hvis han Aksel Hennie-lookalike faktisk var Aksel Hennie.
Idag var det maraton i New York. De sendte hele seansen på sportskanalen og jeg ble så fascinert at jeg faktisk satt i halvannen time og så på mens de løp i mål. Tenk at det finnes folk som orker løpe 42 kilometer på et par timer. Jeg synes én kilometer på ti minutter er slitsomt nok, men det er vel bare fordi jeg ikke bedriver intervall-løping.
Kanskje jeg skal forsøke det, selv om jeg er litt bekymret for hvordan forbrenningen min vil takle det. Jeg har allerede sykt høy forbrenning («Du er blitt så tynn!» sitat Ipek da jeg løp på henne på gata forleden), og aerobt trening er jo kjent for å kicke forbrenning herfra til Pluto. Det er vel bare å begynne å spise enda mer. Hurra!
Nå skal jeg logge av, lese litt og vente på at Jon Blund skal smelle meg i bakhodet med noe hardt.
>Du skriver morsomt, selv om det er ting man ikke burde le av. Krysse fingrene for minnekortet ditt! Og maraton, det er virkelig fascinerende av noen gidder dette her… :-)