Hver dag var det déjeuner og middag; hver dag var det oppvask; timene begynte på nytt og på nytt og førte ikke noe sted hen; skulle jeg leve slik? Et bilde dannet seg i hodet mitt, så hjerteskjærende klart at jeg husker det fremdeles; en rekke med grå firkanter forsvant mot horisonten, firkantene ble mindre jo lenger borte de var, men de var helt like, og flate; det var dagene og ukene og årene. Helt fra den dagen jeg ble født, hadde jeg sovnet hver kveld litt rikere enn kvelden før; jeg steg oppover trinn for trinn, men hva var det godt for hvis jeg bare kom til å finne et øde platå der oppe, uten noe mål å gå mot?
En veloppdragen ung pikes erindringer, Simone de Beauvoir.