[Call me, maybe]

Advarsel: Dette innlegget handler IKKE om sangen «Call me, maybe». Hvis du er blodfan, ikke les videre. Du blir bare skuffet.

Dette innlegget skal ta for seg mitt forhold til det jeg regner for å være historiens beste oppfinnelse, nest etter seng og dyne: Mobilen. Følgende er et illustrasjonsbilde som viser hvordan mobilen min kommer til å se ut når det får nytt cover:

Litt mobilhistorikk: Min første mobil var en Motorola. Selve telefonen var en diger, svart kloss med store, myke knapper, mens skjermen var så liten at det bare var plass til én linje med tekst. Og jeg måtte pugge mobilnumre for å kunne sende en tekstmelding. Heldigvis var det bare mamma og 2-3 venner som hadde mobil på den tiden. Deretter kjøpte jeg en Nokia 3210 som hadde T9-ordbok og batteritid på et par hundre år. Noen år senere ble den byttet ut med en fænsi Samsung med flipplokk og fargeskjerm. Den neste mobilen, en Sony Ericsson, hadde ikke flipplokk, men joystick og innebygd kamera! Riktignok med en oppløsning på bare en brøkdel av en megapiksel, så alle bildene var knøttsmå og kornete som fullkornsbrød, men jeg knipset i vei for det. Etter hvert ble joysticken så slapp i fisken at jeg nesten brakk tommelen på den hver gang jeg skulle skrolle, så det ble en ny, ROSA Sony Ericsson-mobil med flipplokk og litt mindre grusom bildeoppløsning. Denne varte et par år, til jeg omsider lot meg overtale til å følge resten av saueflokken og gikk til innkjøp av min første smarttelefon, også denne en Sony Ericsson. Helt grei mobil, helt greit kamera. Men etter et par år ble den stadig mer treg og ga meg lyst til å hive den hardt i veggen. Før den rakk å sette inn med dødsrallingen, ble den byttet ut med verdens beste mobil. Trommevirvel!

Nexus 5

En tvers gjennom ekte Android-mobil. Tusen ganger bedre enn alle iPhone-versjonene som eksisterer. Den har alt jeg trenger. Kameraet er perfekt, til å ikke være speilreflekskamera.

Så hvordan er mitt forhold til mobilen min? Det er et litt avhengighetsskapende kjærlighetsforhold. Først og fremst anser jeg mobilen for å være svært nyttig for å få tak i folk. Bare skriv en tekstmelding og trykk Send. Det er noe helt annet enn på den tiden da jeg enten måtte ringe via teksttelefon hjemme eller få fremmede til å ringe for meg. Det er også veldig fint for meg med den overprisede fotografutdannelsen min fra Norges Kreative Fagskole å alltid ha med meg et utmerket kamera. Jeg har en fantastisk kalenderapp og notatapp som hjelper meg med å huske avtaler og handlelisten. Jeg hadde vært fullstendig fortapt uten kartappen og GPS, og med et tastetrykk har jeg gyldig billett til hvor det skal være. Og så er det mange andre apper som kanskje ikke er helt nødvendige, men som er veldig fine å ha fordi de gir meg mye underholdning.

På den andre siden tror jeg at alle kjærlighetsforhold har godt av en liten pause i blant. Litt pusterom og avstand. Jeg merker at det er veldig lett å bli opphengt i alt det fantastiske mobilen min er i stand til å vise meg, og ganske ofte tar det mye tid. Jeg drømmer om å tilbringe noen mobilfrie dager eller uker på en øde øy, eller en hytte nær en idyllisk innsjø på fjellet, kanskje med en snerten liten dum-telefon med T9-ordbok og slangespill, men aller helst med en haug bøker og ingen bekymringer i livet.

5. februar i 365 Days of Writing Prompts.