Ny drøm. Underbevisstheten min innbiller seg visst at jeg er Stephen King:
Jeg var i Oslo og tuslet rundt. Jeg merket at jeg hadde noe i nesa og prøvde å plukke det ut. Alle busers mor kom ut av nesa. Den var på størrelse med en uskrelt peanøttkapsel, mest melkeaktig i farge, men også litt sort. Først trodde jeg det var sot, sånn som når man tråkker rundt i London en hel dag og snyter svart snørr en hel uke etterpå. Men det viste seg at det sorte var hår. En eneste bunt med langt, sort hår. Da jeg tok en nærmere titt, oppdaget jeg et lite dukkehode som håret kom fra. Det var et blekt ansikt, fredfylt uttrykk med lukkede øyne, slik som disse dukkene. Sakte forvandlet ansiktet seg til et babydukkeansikt med trutmunn og øyelokk som vippet, fremdeles like blekt som et japansk spøkelse. Det ene øyet blunket mot meg før ansiktet igjen forandret seg og tok form av et demonansikt. Så våknet jeg.
Lurer på hva Freud ville sagt til disse drømmene.