Jeg sitter på trikken når en duft griper tak i nesa, en velkjent duft som jeg ikke klarer plassere, men den føles trygg og god selv om den er overveldende kraftig, jeg haler duften hastig gjennom nesegangen som en rambukk mot den stengte døren i underbevisstheten. Duften smyger seg rundt døren som en jeger nærmer seg sitt offer, finner et forseglet nøkkelhull og ikkeeksisterende sprekker. Først som en romersk hær, deretter som en innbruddstyv, dundrer duften mot døren og lirker seg frem, til et hårfint sprekk åpner seg i trevirket. Minnet nærmer seg, jeg kjenner det nærme seg som en storm av et nys bygger seg opp, jeg ser glimter av minnet og assosiasjoner pipler frem gjennom åpningen, renner nedover døren, noe blått, såpe, blå såpe, hva slags såpe? En knirkende eksplosjon og jeg ser minnet tydelig for meg, jeg husker det som om det var i går; de små såpene som mamma pyntet med blått silkebånd og perler, såpene som fikk mitt barndoms badrom til å dufte.
