[Mauerbauertraurigkeit]

3

Ordet «mauerbauertraurigkeit» (fra The Dictionary of Obscure Sorrows) er det ordet som best beskriver hvordan de siste årene har vært for meg, eller rettere sagt hvordan jeg har vært de siste årene. Man kan også si «introvert», men jeg liker virkelig det lange, kronglete tyskklingende ordet. Venner og folk som har sett meg i sosiale sammenheng vil kanskje ha vanskelig med å se for seg «Anne-Line» og «introvert» i samme setning, men de har bare sett den sosiale siden av meg, den personen som kan prate som en foss hvis hun får anledning og som liker å få folk til å le. De har ikke sett den nærmest komatøse siden av meg når jeg sjangler inn i min lille oase av alenehet, fullstendig utmattet. Spesielt denne våren har jeg ofte ligget utslått på sofaen i timevis etter å ha snakket med kanskje bare én person noen minutter en dag, eller mange forskjellige personer i flere timer en annen dag. Sånn sett var det veldig fint å ha eksamensforberedelser som unnskyldning for å holde meg unna folk. For meg er det å være alene den beste restitusjon og frihet som finnes.

Jeg har mange mennesker på vennelisten min på Facebook, men det er få av disse jeg tenker på som venner og enda færre er nære venner jeg ville savnet om de ble borte. Jeg er dårlig på å holde kontakt med folk – uansett om de står meg nær eller er veldig perifere gamle/nye bekjente – selv om jeg oppriktig ønsker å holde kontakt med dem. De jeg har lyst til å omgås, ønsker jeg å omgås i virkeligheten i en-til-en-setting, ikke over meldinger eller på fest omgitt av mange mennesker. Samtidig skjer det ofte at jeg «dytter» dem vekk og trykker «Not attending» på alle invitasjoner, ikke fordi jeg plutselig har begynt å mislike dem, men rett og slett fordi mitt behov for fred og ro er større enn behovet for å være sosial. Jeg kan være litt Dr. Jekyll og Mr. Hyde sånn sett; i det ene øyeblikket er jeg supergod til å holde kontakt, i det neste utsetter jeg å svare på meldinger til det er gått så latterlig lang tid at jeg må begynne om igjen med å holde kontakt når jeg omsider finner energien igjen.

Og helt til slutt vil jeg anbefale alle å lese boken Introvert: Stå for den du er av Anna Skyggebjerg. Det var som å lese om meg selv.

3 kommentarer til “[Mauerbauertraurigkeit]”

  1. Først: jeg elsker den obscure sorrows-bloggen. Jeg har nevnt den for flere blogglesere, og er helt hekta. Jeg syns vi trenger å utvikle språket til å inkludere navn på flere følelser og tilstander! Alt er ikke depresjon eller mani eller adrenalinjunkie, det er masse konkrete nyanser midt mellom.

    Det er så mange som maser om oppmerksomheten vår hele tiden. Jeg tror mange føler at de ikke klarer å henge med, og dermed henger enda mindre med og melder seg litt ut. Spesielt i Oslo merker jeg at det er ikke bare jeg som er sånn, det er et Oslo-fenomen, og kanskje noe i tiden vi lever i. Anbefaler å lese Singer, han snakker om intensivering av nervelivet når man beveger seg i storbylivet på gata…
    Utrolig interessant tema.

    1. Enig med deg, det er så mange sinnstilstander og abstrakte følelser som trenger ord. Det blir mange «YES! Akkurat sånn!»-øyeblikk i den ordboken :)
      Jeg vil ikke si at jeg ikke klarer å henge med. Jeg melder meg ut fordi jeg VIL være alene, ikke fordi jeg sliter med å sosialisere (bortsett fra det med at jeg blir trøtt av å omgås andre). Folk maser sjeldent på meg, og de få som har prøvd å invitere meg på julebord/bursdagsfest/17. mai-frokost flere ganger, har omsider gitt opp ;)

Comments are closed.