Jeg har badet ute idag! Hvis vi ser bort fra en lammende følelse i beina, kvelningsfornemmelser og prikking i hele kroppen, så var det veldig godt. Jeg var uti vannet to ganger før magen krevde svartbrente pølser og potetsalat.
Akkurat nå sitter jeg på Oslo S og taster i vei på min egen laptop. Digg å slippe å dra helt til Gjettum bare for å sjekke mailen og sånt. Men jeg håper det blir internettmuligheter i kollektivet etterhvert. Det finnes ikke noe bedre enn å ligge i en myk seng og nerde med ubegrenset tilgang til nytrukket te.
En annen fordel med ubegrenset tilgang til den store verdensveven er at man kan legge ut alle de geniale, men akk så flyktige tankene som popper innom hodet. Siden sist jeg var online hadde jeg noen bra tanker, men de forsvant jo selvfølgelig nå. Det finnes drømmefangere. Finnes det tankefangere også? Jeg har godt bruk for en slik. (Notat til meg selv: Tankefanger = Notisblokk. D’øh.)
For et par netter siden drømte jeg at jeg fikk en melding på mobilen. I den stod følgende (fritt etter hukommelsen): «Du er så vakker. Jeg burde ikke si det, men jeg må elske med deg så snart som mulig.» Jeg våknet før det skjedde noe mer.
Jeg tror hjernen min prøver å fortelle meg at jeg har lyst til å være forelsket i noen akkurat nå. Det er jo passende sesong for den slags kliss. Men det er ikke noe vits i å være forelsket for forelskelsens skyld selv om det innebærer mindre drama, følelsesutbrudd og saltsmak i iskremen. Dessuten er det altfor vanskelig å få meg inn i «forelsket»-modusen. Betatt, ja. Det er utrolig hvor lett jeg faller i staver over pene mennesker, men som regel går det over en stund etterpå. Det er ikke det samme som å være forelsket. Det er ingen sommerfugler. Kanskje et par hissige humler, men sommerfugler kiler lengre og ekstra.
Apropos forelskelse. Det hadde vært fryktelig greit å kunne SE på folk om de er forelsket i en eller flørter med en. Et blinkende lys i knollen, for eksempel. Jenny snakker jo en del om viktigheten av øyekontakt, kroppsspråk og slik. På det området mangler jeg fullstendig antenne. Hvis noen prøver å flørte med meg, går det meg hus forbi. Det går ikke akkurat meg over hodet hvis en person griper tak i meg og kliner til. Da er det ganske tydelig. Men øyekontakt og hele basispakken, altså. Det har jeg ikke dreisen på, uansett hvor ofte Jenny foredrar om dette.
Blinkende lys i knollen er kanskje litt ekstremt. «Jeg liker deg veldig, utrolig massemye» i klartekst er en bra måte. Problemet er bare at de færreste har nerve nok til å si det til personen de liker godt. Jeg skal egentlig ikke si noe om dette, jeg er ikke noe bedre selv til å fortelle noen at jeg liker dem. Det er vel frykten for å bli avvist som styrer oss. Kjipt.
Ok, jeg tror ikke jeg lenger har lyst til å være forelsket likevel. Jeg får heller konsentere meg om dansingen, skolesøknad, jobbsøknad, familien og venner i første omgang. Det andre kan seile sin egen sjø inntil videre.