Fra mandag til fredag denne uken har vi jobbet fem til sju timer daglig med Tony Stone, en kjent koreograf fra Los Angeles. Han har fått i oppdrag å koreografere finalenummeret til hovedproduksjonen vår (som er 8. og 9. juni, kom-kom!). De første tre dagene gikk med til å lære hver eneste del av koreografien, og deretter pirke og finjustere alt. Koreografien inneholder mye hodebevegelse, noe som førte til whiplash på mandag og stive nakker på tirsdag. Fredag morgen hadde vi «bare» fem timer igjen før Tony skulle videre til Madrid, og disse brukte vi til presisjonsarbeid før vi tok noen gjennomganger.
Den første gjennomgangen var perfekt fra første sekund, men fem tellinger før avslutningen opphørte perfektheten; jeg skulle kaste på hodet og plutselig kjente jeg noe som røk eller bet seg fast i nakken min og sendte et kraftig heksestøt mot hodet. Det var som om verden utenfor meg sluttet å eksistere for et øyeblikk, for alt ble svart av smerte og den eneste bevegelsen jeg klarte å utføre med en viss kontroll, var å legge meg ned på gulvet med hendene knugende mot hodet og nakken.
Etter å ha følt meg nummen i et par minutter, fulgt fingeren til Tony med øynene – for sikkerhets skyld – og gitt løfte om å få det sjekket hos legen eller fysioterapeut, var jeg med på enda to gjennomganger, men uten all hoderistingen. Helg har aldri smakt bedre enn da vi omsider kunne si takk for oss, og Tony beklaget gang på gang at det ikke var meningen å drepe oss alle – klassens skadestatistikk gikk ganske mye opp i løpet av uken med ham.
I dag føles nakken mye bedre ut; jeg klarer å bevege hodet i alle retninger og merker bare en lett stivhet på et veldig lite område, men jeg bør bli flinkere til å varme opp og tøye hver dag. Jeg har fått time hos fysioterapeut, og han har fått meg til å love å sjekke alle verdiene mine hos legen, enda jeg er sikker på at jeg ikke besvimte; jeg var bare blendet av smerte, men fortsatt bevisst.