[Liksom, rosablogging-ish]

Dette innlegget har fått et snev av rosablogging. Det er svært sjeldent jeg viser frem dagens outfit – og selv da er det klær jeg aldri viser meg i til vanlig, som denne brudekjolen, dette arabiske festantrekket, denne grønne saken med boa eller Uggs med røde paljetter. Ei heller kommer jeg med sminke- eller hårtips. Det trynet som dere ser ut på gata, kommer direkte fra senga, med hår som vanligvis lever sitt eget liv om jeg da ikke har tvunget det inn i en hårknute fordi jeg skal på ballettklasse.

Så hvorfor har jeg et par bilder av håret mitt her nå? Jeg har hatt CI-apparat i 24 år, og i like mange år har det vært noe herk å finne en frisyre som fungerer sammen med magnet-dingsen som er festet til hodet bak øret. Jeg har visstnok sykehusets kraftigste magnet, men de amatørene som opererte meg på 80-tallet, puttet implantatet såpass langt inn at jeg mister lyden bare jeg nikker litt for entusiastisk. Dessuten er dingsen nokså synlig, der den henger på hodet mitt som en magnet til en kjøleskapsdør. Men dagens trend med fletter langs hårfestet viste seg å fungere knall både som CI-skjuler og -holder. Jeg hadde denne frisyren da jeg ble dyttet ned på gulvet under prøvene i Operaen, men magnet-dingsen holdt seg overraskende godt på plass. Jeg greide til og med å ta et par piruetter uten at tyngdekraften rev hele apparatet fullstendig løs.

Den første delen av frisyren, altså den delen som starter øverst, består bare av to hårlokker som jeg har tvunnet rundt hverandre mens jeg plukket opp mer hår underveis (om den forklaringen overhodet er forståelig for noen andre enn meg, blir jeg imponert). Jeg skulle gjerne hatt fransk flette, men etter en rekke mislykkede forsøk har jeg kommet frem til at jeg trenger minst fire armer for å få til fransk flette. Vanligvis avslutter jeg fletten med hestehale, men på bildet over prøvde jeg meg på en avansert vri med å flette den inn i en vanlig flette. Det tok sin tid, for det var mye hår som prøvde å snike seg med her og der. Ikke rart jeg måtte ha bildebevis for å overbevise meg selv og andre at jeg faktisk er i stand til å få dreisen på håret mitt! (Vennligst ignorer de slitte tuppene i enden av fletten. Jeg skal klippe meg snart. Og med «snart» mener jeg «innen ti år».)

De dagene jeg er veldig lat, ender håret mitt opp i en «Lille My»-knute, dvs. en absurd knute på toppen av hodet som får alle jenter til å se ut som om de kommer fra en planet der innbyggerne kler seg ut som Lille My. Min niese på to år bestemte seg for å dekorere denne rare knuten med fargeblyanter. Hvis ikke den ungen ender opp som ballettstjerne, har hun gode utsikter som hårdesigner også.

Mens vi fremdeles liksom-rosablogger, her er et bilde av ullsokkene mine. Og bak dem ser dere Hovedscenen i Operaen.

Dette er ikke mine bein eller bukser, jeg var lysstatist på fredag og dette var utsikten min fra der jeg satt på Hovedscenen. Veldig kul scenografi og lyssetting.