De som kjenner meg, vet at jeg er meget svak for en viss musikal. Jeg så denne musikalen for første gang da jeg var 14 år og fremdeles ikke hadde slitt ut mitt første par jazzsko. Å se musikalen på TV ble et vendepunkt for meg, fra da av visste jeg at jeg skulle bli danser. Det er fremdeles min aller største drøm å få stå på scenen, som Etcetera, i Cats. Jeg så filmen omtrent en milliard ganger, kunne alle sangene og koreografien utenat, visste navnet på hver eneste katt, og så stykket på scenen hver gang sjansen bød seg. Aller best var selvfølgelig originalversjonene, men tivoli-versjonen i GøteborgsOperan og lekebutikk-versjonen i Chat Noir var ikke så ille heller.
Da jeg var i Seattle, oppdaget jeg at Cats‘ USA-turné skulle innom – én uke ETTER at jeg skulle til San Francisco. Jeg har fortsatt ikke kommet meg over den skuffelsen, men jeg jobber med det. Trøsten er at her i New York får jeg ta klasser i teaterdans med selveste Mr. Mistoffelees (ok, han heter egentlig Jacob Brent). Skikkelig stas! Han pratet med meg i dag, yay!
Mens jeg satt og gjenopplevde min fjortislykke, stakk jeg innom den offisielle nettsiden til kattemusikalen. Og hva så jeg der? Jacob Brent og Ken Page (den originale Old Deuteronomy!) i Cats fra 16. mai til 1. juni i Gateway Playhouse, «bare» to timer herfra. H Y L.
Blås i Broadway, neste onsdag skal jeg ta toget to timer østover og se CATS!
(Kjære Sir Andrew Lloyd Webber, hvis du leser dette ved hjelp av Google Translate: Værsåsnill, la meg få danse i Cats. Jeg gjør deg til min personlige Gud hvis du kan fikse biffen. Alternativet er å selge sjelen min til en viss mørkets fyrste. På forhånd takk. Din hengivne pus.)