[Stereotypi i en danseklasse]

Har lenge hatt lyst til å skrive litt om dette, ettersom det ser ut til at jeg møter de samme typene i de fleste danseklassene uansett hvor i verden jeg er:

Ballerinaen. Hun er den beste av alle, og så flink at du lurer på hvorfor i all verden hun omgås oss bermen istedenfor å stå på scenen med New York City Ballet. Hun er selvfølgelig tynn som en sylfide og kan developpé beinet så leggen berører øret hennes uten at det ser ut som om hun anstrenger seg det minste. Denne typen er enten veldig jordnær og søt eller veldig overlegen (antakelig fordi hun lurer på hvorfor hun omgås oss bermen istedenfor å stå på scenen med New York City Ballet).

Den eldre damen. Vanligvis en liten asiatisk dame. I sitt eget hode er hun Ballerina, men trinnene hun gjør ligner overhodet ikke på de trinnene resten av klassen gjør. Gidder aldri følge med på hva pedagogen viser oss, for hun «kan det så mye bedre selv». Hun kan ha veldig god teknikk og bra senter/stilling/balanse, men danser som om det er hakk i plata.

The attention whore. Gjerne en kvinne i 20-årene. Hun tror også hun er en Ballerina, og strever med å gjøre alt mulig størst mulig, men ser aldri bra ut på dansegulvet. Skal alltid stå forrest i klassen, og irriterer seg lett over alle som kommer nærmere henne enn fem meter. Velger gjerne å danse i tåspissko, men klarer knapt balansere på to bein.

Den homofile. Vanligvis en latin-amerikansk gutt. Han er enten superflink og kan gjøre hundre perfekte piruetter på den tiden du bruker på å gjøre to relativt gode piruetter, eller han tror han er superflink og går stort sett rundt med den struttende stumpen ut og de innbilte puppene frem, med knekk i alle leddene fra skuldrene.

Kråken. Navnet sier egentlig alt. Dette er den personen som ikke vet forskjell på høyre og venstre, eller hvordan han/hun skal kontrollere kroppen. I det hele tatt. Rytmesans? Fraværende. Å se denne personen på dansegulvet er som å se en komedie fra stumfilmens gullalder.