[No pain, no gain]

Jeg kan nesten ikke gå for føttene er så såre på undersiden og høyre lilletå har sprukket (det ser verre ut enn det er). Oversiden av føttene og knærne er prydet med brannsår i ymse størrelser. Jeg er litt stiv i korsryggen, hofteområdet og rundt skuldrene. Det gjør vondt, men samtidig er det verdens beste følelse, for i kveld klarte jeg å presse utholdenheten min og min smerteterskel så langt som jeg bare klarte og litt til.

Jazz med Geir er alltid en opplevelse, og i kveld lærte vi en koreografi (rettelse: jeg og et par andre lærte, de andre lærte koreografien forrige uke, men det gikk inn på 1-2-3) som inneholdt noen trinn som var av typen «bar hud kan risikere å komme i kontakt med gulvet på en slik måte at det oppstår friksjoner». Det første ordentlige forsøket er alltid det verste på grunn av forventningene man har til hvor vondt det kommer til å gjøre. Men når hindringen ligger bak en, går alt automatisk og man kan fokusere på å danse med innlevelse.

Denne uken startet veldig bra og det føles som om ting blir bedre og bedre.

Etter tøyingen dro jeg til SATS og begynte med litt akklimatisering i forkant av Australia-turen: Hvis jeg klarer tjue minutter i 60-100 grader noen ganger i uken, så blir den australske sommeren bare barnemat i forhold. Eller ikke. Det er jo deilig å sitte og dryppe i varmen mens sekundene tikker avgårde i et bedagelig tempo og man kjenner hvordan hjernen og kroppen går inn i stand by-modus litt etter litt. Da jeg stod under dusjen tjue minutter senere, føltes det som om jeg hadde fått i meg en Paracet eller tre.

Bra avslutning på dagen.
God natt.