– Skyen –

Det ligger en underlig sky som et lokk over sentrum, et oransje selvlysende lokk som får fargene til å blekne til sepiatoner, bortsett fra det grønne i trærne og det blå i himmelen rundt skyen. Aldri har jeg sett grønt og blått så klart og rent. Skyen føles truende, som en del av en annen verden som har forvillet seg inn i vår verden, flettet seg inn i vår dimensjon. Det er som om den henter sin kraft fra solnedgangen, den gløder kraftigere for hvert øyeblikk solen nærmer seg horisonten. Omrisset i alle bygningene og omgivelsene trer absurd tydelig frem, som tegnet med sorte streker. Rundt meg spaserer og haster folk forbi, ingen tar notis av den oransje fargen som gløder så intenst og truende over dem, bare jeg merker det knusende presset mens skyen langsomt svever forbi og etterlater seg utvaskede farger som forsvinner med solen.