På lørdag gjorde jeg noe jeg hadde utsatt altfor lenge. Jeg ryddet hjemme. Jeg ryddet i gamle forsikringspapirer, skatteoppgjør og andre skikkelig kjedelige ting. Jeg tok oppvasken. Og da jeg skulle støvsuge alt støvet som hadde lagt seg på gulvet, dukket det plutselig opp en edderkopp av en anselig størrelse opp bak støvsugeren. Jeg var alene hjemme, og frykten bet seg fast i ansiktet mitt i beste Alienbaby-stil. Mens urhjernen min diskuterte om hvorvidt flukt eller å stirre døden i hvitøyet var best, innså jeg at jeg ikke hadde annet valg enn å gripe tak i nærmeste solide ting og grusemose edderkoppen. Etter å ha gnikket en tung eske over svart-gult-oransje gørr med minkende antall bein mens jeg tenkte «Die, fathereater*, DIE!», i en fem minutters tid, kom jeg frem til at seieren trolig var min. Puh.
Da jeg skulle sende en sms om det legendariske slagsmålet mellom monsteret og meg, rettet autokorrigering på mobilen meldingen til: «Eeeek, overlevde nettopp et møte med en diger, ekkel kaffekopp!»
*Fathereater: Kombo av «father» og «eater». Edderkopp-hanner lider den ublide skjebnen å bli næringsrikt matpakke for edderkopp-hunner etter at de har hatt seg. Yuck.
Samme natt hadde jeg en drøm om at jeg drev og støvsugde. Jeg kom over en loftsluke som var full av spindelvev. Gjett hva som skjedde da jeg prøvde å støvsuge der? Jepp, millioner av millioner kravlende monstre som febrilsk prøvde å krype ut av støvsugerrøret. Super-yuck.
Jeg. Hater. Edderkopper. Hvorfor kan de ikke se ut som søte mini-kattunger med åtte bein istedet?
Du kan å si. De er virkelig ekle.
Jeg er ikke redd dem, men er ikke interessert i å få dem på huden min.
De vinner glatt prisen for «Jordens mest ekkel skapning». Jeg kan godt leve et helt liv uten å få dem i nærheten av synsfeltet mitt.
Heisann! Eg klikka meg inn på ein BT-artikkel her eine dagen for å sjå eit videoklypp der David Wathne syng (ja, eg er visst ikkje betre enn at eg gjer slikt innimellom). Og når klyppet var ferdig dukka det plutseleg opp andre snuttar med same filmselskap, Filmprodusentane. Og der var det ein film som fekk meg til å tenkje på ei viss jente. Som eg, etter ei lita runde med meg sjølv, faktisk fann ut -var- deg :-) Veldig fin film om dansedraumen din, Ithil!
Jeg visste ikke at de hadde lagt ut videoen. Jeg trodde de bare skulle bruke den i søknader om prosjektstøtte. Takk for at du sa ifra!