[Dag 9 – Min tro eller livsfilosofi]

Del 9 av 30 i listen Dag for dag.

Jeg er buddhist. Dessverre ikke av det opplyste slaget (og med mindre jeg slutter å være sarkastisk og materialistisk, så er det lite håp for min indre opplysning), men jeg kaller meg likevel buddhist. Noe av det jeg liker ved buddhismen er at det nesten er som Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Å være buddhist er i utgangspunktet ikke avansert, det finnes ingen fasit som forteller hva som gjør deg til en god buddhist eller en dårlig buddhist; så lenge du tenker sjæl og ikke skader noen, spiller det ingen fugletriller om du snauer av deg håret, ikler deg oransje gevanter og messer på tibetansk, eller lever et vanlig liv med håret i behold og større fargevariasjon i garderoben.

Jeg er fascinert av både tibetansk buddhisme og Zen-buddhisme: den ene fordi den kjennes så tradisjonell og trygg; den andre fordi den er så «in your face» og får deg til å tenke i helt nye baner. Det finnes mange interessante zen koan som er verdt å sjekke ut, uansett om du er buddhist eller ikke.

Jeg har meldt meg inn i Buddhistforbundet, blitt vegetarianer og valgt å avstå fra rusmidler. Jeg tenker ofte at jeg bør bli flinkere til å meditere, ettersom meditasjon er en stor del av buddhismen. Istedet gjør jeg yoga, som jo er en fin måte å være tilstedeværende på (mindfullness). Å gå tur og være oppmerksom på alt som dukker opp på din vei, både fysiske observasjoner og tanker, er et annet alternativ til tradisjonell meditasjon.

Det største øyeblikket i min karriere som buddhist var da jeg tilfeldigvis traff H.H. Dalai Lama 14 utenfor Grand Hotell i 2005. Vi vekslet ingen ord, men jeg kunne likevel kjenne hans klokskap og vennlighet, og det gjorde så dypt inntrykk på meg at jeg var helt skjelven i flere timer etterpå.