Min muse er den ukjente jenta som tilfeldigvis går forbi meg og et øyeblikk er jeg så betatt av henne at jeg vil snu meg og følge etter henne uansett hvor hun skal, i håp om at vi skal komme til å dele noe spesielt.
Min muse er den fine sangen som er så fin at den kryper inn under huden og legger seg om ryggraden så jeg nesten blir lam av beundring, og alt ved sangen er så perfekt at jeg kan se for meg en hel verden av uskrevne historier.
Min muse er det enslige ordet som står sårbart for seg selv, men som likevel stråler så mye at de andre ordene finner veien ut av den største labyrinten som finnes i meg, og plutselig faller det skriftlige puslespillet på plass.
Min muse er alle de unike personene som leker med ord som barn leker med plastballer i ballbingen, de viser at alt er mulig bare man leker lenge nok.
Kommentar
Frøken Virrvarr foreslo for meg at jeg kunne beskrive min muse som en slags skriveøvelse. Personene i den siste kategorien omfatter blant andre Virrvarr, Sorgenfri, Frøken Skavlan, Elisabeth I.C., Gietlitevink-Maren og Katrine.
>Det kan være et sukk i vinden, et skifte av lys, en skygge i mørke og alt under månen.
Folk spør meg hvor jeg får inspirasjonen fra. Det er et merkelig spørsmål, men jeg svarer som sant er: Overalt fra.
>Jeg er så glad i deg<3
>Amos Keppler: Folk som må spørre hvor man får inspirasjon fra, kan ikke være særlig «observante» i hverdagen. Det er litt synd på dem, egentlig. De går glipp av mye spennende!
Elisabeth I.C.: ^_^
>Ja, verden er en virvel av inntrykk og inspirasjon. Selv det deprimerende insprerer, på en bakvendt måte.
En trenet observatør kan vandre i et hvilket som helst miljø, og finne ting som er verd å merke seg.
Før mente jeg at bussreiser feks var dønn kjedelig, men ikke nå lenger. Jeg lytter til det folk sier og selv om jeg skulle være bortimot alene i bussen en sen kveld spiller det liten rolle. Inntrykkene strømmer på.
>Det var fint, flott beskrivelse av det løse begrepet inspirasjon