Hun drømte om å leve
Danse til en evig symfoni
Men drømmen ble til støv
Hverdagen tok sitt strev
Alltid i stille monotoni
Hun drømte om å leve
«Kast ikke bort tiden på tøv,»
Lød det fra samfunnets hegemoni
Og drømmen ble til støv
Hun prøvde å overleve
I tomhetens koloni
Hun drømte om å leve
Sinnet og kroppen ble sløv
Av verdens disharmoni
Og drømmen ble til støv
Gjennom høstens løv
vandret de fra en seremoni
«Hun drømte om å leve,
Men drømmen ble til støv»
Kommentar til diktet:
For rundt en time siden fikk jeg plutselig for meg at jeg skulle skrive en villanelle. Typisk meg. Denne er min første villanelle siden Amorous Butterfly som jeg brukte tre måneder på i 2004. Denne gangen tok det kortere tid, takket være Arne Vonheims rimordbok.