Måned: november 2010

Nasjonalballetten forbereder seg til årets runde med den tradisjonsrike balletten Nøtteknekkeren, og klassen min har hatt gleden av å se på et par prøver på Operaen, i de store, luftige salene hvor danserne boltrer seg hver eneste dag. For en opplevelse!

Hele kompaniet er med og danser når Nøtteknekkeren settes opp, godt over femti dansere. I tillegg deltar også elevene fra Operaens Ballettskole i flere scener. De to dagene min gruppe var innom for å sitte i et hjørne og beundre de store danserne, var vi i den største salen. Inne i salen var det behagelig varmt, og det var uvanlig frisk luft der til å være en sal full av svette dansere som har holdt på i noen timer (det gjør noe med Bårdarstudenter å oppleve fenomenet «frisk luft» i samme kontekst som «timevis med dans», med de salene som vi er vant til fra skolen!).

Danserne hadde pause da vi kom inn i salen og inntok våre tildelte plasser ved speilet. Det første som slo meg er hvor stor kontrast det er mellom de vakre, overjordiske skapningene vi ser på operascenen til vanlig, og disse menneskene vi så i salen: normalt, litt slitent utseende; flere av jentene så ut som om de kunne brekke i to når som helst, så spinkle og utmagret som de var; så å si alle danserne var ikledd lag på lag med plagg for å holde musklene varme. Underbitt, overbitt, kviser, utestående ører, poser under øynene. Nei, disse danserne var noe helt annet enn de skjønne, tyllkledde sylfidene vi trodde vi kjente.

Alle lå eller satt på gulvet; tøyde eller gjorde mageøvelser (meget viktig for et sterkt senter, ikke for forfengelighetens skyld, må vite) eller varmet opp med yoga. Salen var stille (også et uvanlig fenomen for oss fra Bårdar, så vant som vi er til prat og støy og ekko hele dagen lang), men energien i salen bygget seg gradvis opp, det ble litt mer lyd herfra og derfra som starttiden for neste økt nærmet seg. Danserne småpratet seg imellom, ballettmester og koreograf og pianist diskuterte dagsplanen.

Som ved et signal, reiste flere seg opp og samlet seg ute på gulvet; småtrinn ble testet ut, korreksjoner ble gitt, lyden av utallige tåspisskopar klakket så man både kunne høre og kjenne den gjennom gulvet. Så samlet danserne seg mer i flokk, beveget seg i flokk, gjorde myke bevegelser halvveis, som for å spare krefter som skulle slippes løs litt senere. Igjen, som ved et signal, ble gulvet plutselig tømt for folk. «Nå skal vi prøve!» sa ballettmesteren.

Myk musikk fra den enslige pianisten i det ene hjørnet. Clara og Nøtteknekkerprinsen danser over scenen i en forsiktig, men vakker duett. En danser kommer inn, enda en danser kommer til, så flere. Borte er de halve bevegelsene, her sparer vi ikke lenger på kreftene, og til tross for de mange lagene med ullklær kan man forestille seg de spinkle, men utrolig sterke kroppene som flyr over gulvet og strekker seg ut i vakre linjer.

Innimellom ble vi minnet på at det fortsatt bare er prøver vi observerte; noen bommer på et par trinn og viser dette ved å rynke impulsivt på ansiktet før flyten og masken gjenopprettes; noen henger akkurat et par tellinger etter og myke bevegelser blir til midlertidig, hastig løping før danseren kommer inn på riktig sted i musikken og flokken. De er fortsatt bare mennesker, og mennesker gjør sine feil i blant. Noen gjør kanskje den samme dumme feilen noen ganger, blir frustrert, prøver en gang til, får det til på det nye forsøket og puster lettet ut. Noen krasjer nesten inn i andre, utbryter «Ups, sorry!» (mange av danserne i Nasjonalballetten kommer fra forskjellige land, så den daglige kommunikasjonen skjer på engelsk) mens de ler litt av sin egen tabbe.

To timer senere hadde de rukket å danse seg gjennom hele andre akt. En velfortjent pust i bakken mens de tørket av seg svetten, og et knippe fjetret Bårdarstudenter gikk ut av salen, fylt av inspirasjon og motivasjon. Hele veien ned til utgangen trippet og småhoppet jeg, rastløs etter å kunne strekke meg ut i like grasiøse linjer som disse flinke ballerinaene. Neste onsdag skal vi se generalprøven på hovedscenen, og da blir det med fornyet beundring for danserne, for nå vet vi hvor hardt de jobber bak tyllen og fasaden.

Everything was beautiful at the ballet. Graceful men lift lovely girls in white.