[Petit, schmetit]

1

Hva er det som får folk til å løpe på tredemøllen som om de var en hamster med selveste Gamle-Erik i hælene?

På S.A.T.S, Elixia og andre treningssentre står tredemøllene i ryddige rader, og på disse maskinene jogger alle fra spreke tjueåringer til like spreke femtiåringer i timevis. Unntatt meg, som trasker i motbakke i ti minutter, maks femten under ekstrem tvang, mens jeg hiver etter pusten.

Har disse menneskene solgt sjela for en overjordisk kondisjon? De gangene jeg prøver noe raskere enn seks komma fem kilometer i timen, tar det toppen to minutter før innsiden av brystene er raspet opp av et rustent rivjern. Blodsmaken velter frem som Rødehavet over egypterne og jeg begynner å lure på hvorfor det regner fargerik konfetti foran trynet mitt.

Hver gang. Er det rart at jeg mistenker at det må være ugler i mosen når femtiåringer løper trippel maraton på en time? Men så kom jeg over noe interessant. I Illustrert Vitenskap (2/2008) kan man lese om «runners high»: Løpere hensettes i en tilstand av eufori. Under press blir endorfiner frigitt og dette stoffet fungerer som morfin.

Ruset av å løpe?! Det forklarer en hel del (i tillegg til konfettien). Men for å oppnå denne tilstanden, kreves en vanvittig utholdenhet og en kondisjon av en annen dimensjon. Og etter mine utallige forsøk på å overvinne tredemøllen, har jeg kommet frem til at jeg tydeligvis har anstrengelsesastma. Kjipt.

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Én kommentar til “[Petit, schmetit]

  1. >Den rusen der, den tror jeg at jeg får! Føler meg så utrolig bra etter at jeg har jogget. Blir både avslappet og full av energi! Bare å prøve litt til, du! ;)

Comments are closed.