[Å synes godt om seg selv]

0

Når jeg leser om unge mennesker som sliter med dårlig selvbilde og som gjør alt de kan for å endre på seg selv, føler jeg meg svært heldig som har sluppet unna den samme oppveksten, den samme følelsen av press fra jevnaldrende, den samme opplevelsen av at man ikke er vellykket før man har «bikini gap», «thigh gap» eller silikon her og der, og en liten «nose job» og spiseforstyrrelse på kjøpet.

Jeg vet ikke hva det er som gjorde en forskjell, for jeg har kommet til utallige veiskiller i livet der utfallet lett kunne ha blitt et helt annet. Det har vært øyeblikk der jeg betraktet meg selv i speilet og fundert over appelsinhud; jeg endte opp med å ikke bry meg så mye om det. Det kunne ha blitt noe å være besatt av og pådra seg en spiseforstyrrelse av. (Ja, jeg vet at det kan være dypere, mer komplekse psykologiske problemer som fører til spiseforstyrrelse.) Det har vært episoder der jeg har fått kommentarer på den uvanlige klesstilen min (et eksempel på et antrekk jeg kunne finne på å vise meg i: rutete flanellskjorte i rosa, grønt og gult, oransje olabukser, hvite sokker og gull-sandaler. Fashionista!); kommentarene kunne ha fått meg til å bøye meg for «majoriteten» som mente at Miss Sixty-bukser og Buffalo-sko er det eneste rette.

Kanskje er det det at sosiale medier ikke eksisterte i oppveksten min, eller overfladiske materielle ting som merkeklær for småbarn. Kanskje det er det at jeg stort sett var omgitt av gode, jordnære familiemedlemmer som hadde god innflytelse på meg og dekket alle mine grunnleggende behov, og som så hvem jeg var som person og oppdro meg i lys av dette, ikke som en person jeg hadde potensiale til å bli hvis jeg bare ble dyttet i «riktig» retning. Uansett hva det var, er jeg glad for den oppveksten jeg fikk og for den jeg er.

I løpet av årene har jeg passet på å ta vare på komplimenter og positive tilbakemeldinger. Dette virker kanskje litt overfladisk, men å ta til seg dette og å tro på det er veldig bra for ens egen selvoppfatning og selvbilde. En person kan være så selvstendig som bare det, men alle søker bekreftelse fra sine medmennesker. Jeg tenker ikke på innholdsløse kommentarer gitt av en eller annen kåt fyr inne på Deiligst.no. Jeg tenker mer på det man får fra foreldre, familie, venner, lærere, og så videre. Folk som kjenner deg og ser hvem du er og hva du gjør. Jeg har lagret eller hengt opp noen av disse tilbakemeldingene, og det føles godt å lese gjennom disse en gang iblant. Meldingen fra en nær venninne: «Du er verdens snilleste!», tilbakemelding fra en danselærer: «God utvikling, jobber målrettet», e-post fra arbeidsgiver: «Redaktør ba spesielt om å få deg som korrekturleser på denne.»

Jeg har sett mange reagere med «Neeeei, det er ikke sant» når de får en hyggelig kompliment. Kanskje skyldes det naturlig beskjedenhet eller et veldig dårlig selvbilde, men det er utrolig hvor mye skade man kan påføre seg selv ved å mistro komplimenter eller svare med noe negativt. Det er mye bedre å svare «Tusen takk, så hyggelig at du synes det!» og prøve å åpne ens eget sinn for at komplimenten er oppriktig ment.

Vi mennesker er eksperter på å gruble på negative ting. Ting vi er misfornøyd med ved kroppen, ting vi har sagt eller gjort, ting andre har sagt eller gjort mot oss. Det er fort gjort å gå ned i en deprimerende spiral. Derfor er det viktig å jobbe med å fokusere på de positive tingene. Det kan være veldig hard jobbing iblant, men det er verdt det. Det er en god øvelse å stå foran speilet og finne ting du liker med kroppen din, eller reflektere over deg selv som person og finne egenskaper du er fornøyd med deg selv. Jeg tror at de fleste av oss er i stand til å løfte oss selv mentalt uten at det går fullstendig til hodet på oss.

Dette er ting jeg liker ved meg selv, basert på egne betraktninger og tilbakemelding fra andre:
★ Jeg er en god korrekturleser.
★ Jeg er en ganske god, og morsom, tegnspråklærer.
★ Jeg er flink til å se det positive ved ting. «Heisen virker ikke, så jeg må ta trappa. Gratis trim!» (Jeg var skikkelig flink på det tidlig i 20-årene, men så ble jeg litt mer kynisk og negativ. Nå prøver jeg å finne tilbake til den mer positive personen!)
★ Jeg er ganske god til å skrive.
★ Jeg smiler til fremmede på gata.
★ Jeg har fantastisk hår, og er veldig fornøyd med kroppen min.
★ Jeg er søt/pen/snill.
★ Jeg er ikke så verst til å tegne.
★ … eller danse og koreografere.
★ Jeg har god autoritet og er rolig når jeg underviser.
★ Jeg er god i norsk og engelsk.
★ Jeg jobber hardt og målrettet når jeg brenner for noe, f.eks. lyttetrening.
★ Jeg er god til å planlegge ting.
★ Jeg er selvstendig.
★ Jeg kan le av meg selv.
★ Jeg er blitt bedre på å gi slipp på dumme bagateller i fortiden.

Jeg merker at det er litt kleint å skrive disse tingene, for det virker så selvgod og selvskrytende å la andre lese listen. Men poenget er at vi trenger å være mindre redde for å gi oss selv skryt. Det er sunt for selvbildet. Vi har også godt av å bli flinkere til å gi andre komplimenter eller oppmerksomhet. Det trenger ikke være noe stort og alvorlig, men små ting som viser at du legger merke til og anerkjenner dine medmennesker. Eller kanskje du ser en person i butikken som har kjempefin frisyre eller skikkelig kult antrekk? Gå bort og fortell vedkommende det. Folk lyser opp når de får komplimenter helt ute av det blå.

Og nå! Nå vil jeg vite hva du setter pris på ved deg selv. Talent, egenskap, utseende. Kjør på med selvskrytet i kommentarfeltet :)

Likte du innlegget? Del gjerne :)
Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone