[… tur og nedtur]

Når dere leser denne bloggen, kan dere nok få et inntrykk av at jeg bare har det supert og fantastisk på tur i USA. Jeg har selvfølgelig hatt det veldig supert og det har vært så mye spennende å få med seg gjennom hele landet. Men det har selvfølgelig ikke vært like fabelaktig hele tiden. De har hverdag her også, spesielt de lokale man sofasurfer hos. (Hvis jeg hadde bodd på femstjerneshotell og fløyet på første klasse hele tiden, hadde turen nok vært helt uplettet og uhverdagslig, men lommeboka nokså tom og bloggen kjedelig.)

Jeg tenkte derfor jeg skulle dele noen ikke fullt så fantastiske anekdoter her. Negative hendelser teller også som livserfaring, og det er lenge siden jeg har vært sarkastisk.

Sofasurfing har stort sett vært topp. Så lenge du ikke bor med en tjueåring som oppfører seg mer som en fjortis som heller ligger i senga og spiser frokostblanding av sukker mesteparten av dagen enn å dra på jobb eller gjøre hjemmelekser, eller med noen som røyker gress i ditt nærvær.

Jeg er totalavholds, og selv om jeg forsåvidt kan akseptere at folk nyter et glass vin i ny og ne, synes jeg ikke noe særlig om ølstinkende mennesker som løper ut for å kjøpe en boks øl, helle den over på termos og drikke den på bussen. Midt på dagen. Heller synes jeg ikke noe om å få høre fra en tjueåring vedrørende en DIGER vodkaflaske: «If the police stops us, I’ll just say it is yours.»

Når det gjelder gress, vet jeg at mange kreftpasienter med store smerter kan ha nytte av syntetiske cannabisprodukter for å lindre smertene. Men generelt er jeg mot alle former for rusmiddel, spesielt de inntaksmåtene som påvirker dine omgivelser (passiv røyking, infiserte sprøyter som folk kan stikke seg på osv…). I skrivende stund sitter jeg her i San Francisco med hodepine, svie i den atopisk-sensitive huden min og vond hals fordi noen røyket gress i samme rom som meg. De kunne i det minste spurt «if I mind if they smoke a little». Tidligere på turen bodde jeg også hos noen som røykte gress, men vedkommende hadde i det minste vett til å spørre FØR jeg kom om det var ok, og siden det ikke var ok for meg, lovet vedkommende å holde stæsjet unna mitt synsfelt.

En gang i løpet av mitt USA-oppholde var jeg passasjer i en bil som ble kjørt av noen som var mer opptatt av å skrive tekstmeldinger enn å følge med på veien. Vi kjørte i godt over 80 km/t. På motorveien. Jeg banner vanligvis aldri høyt, men i løpet av denne turen kom jeg til å slippe ut en «SHIT!» da vi var bare sekunder fra å kjøre rett i en betongvegg. Så konfiskerte jeg mobilen for resten av turen.

Nevnte jeg at jeg en gang bakte en kake for å vise tegn på min takknemlighet for at jeg fikk bo hos en person? I løpet av mitt liv har jeg bakt bløtkake bare én gang, men nå ville jeg gjøre dette for annen gang for vedkommende. Jeg sa ifra om dette minst en uke i forveien og at jeg hadde lyst til å servere kaken til hele vertinnens familie. Dagen kom. Jeg hadde kjøpt inn det jeg trengte. Jeg bakte kaken. Jeg fylte den med frukt. Jeg dekket den med krem og pyntet den kjærlig med jordbær og blåbær i form av et norsk flagg. Og så var det ingen som hadde tid til å sette seg ned i et par minutter for å spise den. Jeg ga bort kaken til noen andre.

Og så har vi alle de gangene jeg gikk meg vill… De trenger vi ikke gå nærmere inn på.

Buss. Greyhound-buss. Stort sett greit, sett bort fra at de er så overbeskyttende når det gjelder hørselshemmede reisende. Mine medpassasjere har vært til å leve med, ingen ble halshugget og spist (jeg har fortsatt én tur til med Greyhound, bank i bordet). Men jeg må innrømme jeg syntes det var bitte litt ukomfortabelt da jeg skulle ta bussen fra et eller annet sted i Texas:

Alle vindusplassene var tatt og den forreste delen av bussen fullt, så jeg beveget meg bakover på utkikk etter et sete. Det var en ledig sete ved en gjennomtatovert og fillete kledd fyr som så ut som om han nettopp hadde sluppet ut av fengsel. «Anne-Line, nå skal du ikke dømme folk ut fra utseendet,» sa jeg til meg selv og satte meg ned ved ham. Det viste seg at han er tatoveringsartist. Vi hadde en grei, om enn nokså stotrende samtale (skriftlig, han var ikke så stø i rettskrivning). Så nevnte han plutselig noe om da han tok dårlig syre og ble syk og hørte stemmer. Han insisterte også på å vise meg alle tatoveringene sine. Han hadde sikkert lyst til å vise meg tatoveringene på sine… edle deler. Men det gjorde han ikke. Heldigvis. Gjett om jeg var lettet da jeg endelig byttet buss i Albuequerque.

Turen fra Seattle til San Francisco ble noe ukomfortabelt da jeg av ren barmhjertighet overlot setet ved meg til en nervøs briter som tydeligvis hadde hørt om han som ble halshugget og spist (se link et par avsnitt over). Jeg endte opp med sittesår.

Toaletthygiene er litt så som så. Jeg har flere ganger sett små asiatiske damer i 50-årene gå ut av toalettbåsen og rett forbi håndvaskene. Wtf? Og det er en del jenter som tydeligvis lider av bakteriefobi. Hvis dere trodde gutter ikke kan treffe toalettskålen, så har dere aldri sett resultatet etter jenter som ikke plasserer stumpen sin på toalettringen. Det er også en del toaletter som har automatisk nedspyling; en dings registrerer når du har løftet på stumpen, så spyles det. Noen ganger reiser folk seg opp litt for tidlig og avslutter etter at spylingen har stoppet, og siden ingen har lyst til å bruke et toalett som ser ut som… som… Ehm… så blir det ikke spylt ned noensinne. Ew. Manuell spyling, ja takk.

Åja, jeg glemte det nesten. Jeg er jo lesbisk, som dere vet. Og en nokså mannevond en. Her i USA har jeg prøve å være voksen, dannet og høflig mot alle jeg møter, også menn. Jeg har tydeligvis vært litt for hyggelig, for minst tre ganger har jeg blitt fortalt at jeg er den kvinnen de har «waited for all their life», samt fått utallige forespørsel om kaffe eller øl. Jeg bare «Fiddle-dee-dee» og spilte uforstående for å slippe unna frieriene. (Og hvor pokker er alle de heite lesbene som jeg så i L Word, liksom? I LA? Hvis jeg ikke blir forsøkt sjekket opp av en eneste lesbe der, blir jeg skuffet over amerikanernes gaydar.)

Tilbake til det positive: Jeg har booket rom på et hostel her i San Francisco og sjekker inn søndag. Søndag skal jeg til Oakland en tur for å ta danseklasse med Antoine Hunter, en døv danser og koreograf. Tirsdag skal jeg se San Francisco Ballet. Jeg har funnet et sted å bo i LA, med mitt eget rom og min egen queen size-seng helt gratis.