Vi hadde kreativ skriving på skolen idag. Den første oppgaven var en assosiasjonsoppgave og vi fikk ordene «skarp», «dunkel» og «lys». Dette ble mitt resultat.
Tåka seg innover fra havet som en tjukk suppe og la en klam hånd over de få menneskene som vandret hastig gjennom de regnvåte gatene. De fleste kledd i sort, men i det fjerne skimtet jeg en liten, rød prikk. Den røde prikken beveget seg fra side til side, som om den fulgte en usynlig labyrint. Fortauet var fullt av vanndammer. Trolig var det disse som førte til den snirklete gangen.
Hvor var de på vei hen? Hvor kom de fra? Flyktet de fra noe? Søkte de etter noe? Disse spørsmålene funderte jeg over mens jeg tok en slurk av kaffen. Den bitre smaken fikk meg til å skjære en svak grimase. Selv var jeg ingen, jeg kom fra ingensteds og jeg var på vei til intet. I dette øyeblikk befant jeg meg på en nedslitt kafé i en eller annen anonym storby. Jeg observerte menneskene som passerte utenfor kafévinduet. I sidesynet registrerte jeg svakt at den røde flekken nærmet seg.
Hvordan jeg havnet på kafeen kunne jeg ikke riktig huske. Jeg mintes så vidt at jeg gikk mellom de høye, grå bygningene før jeg kom hit. Og følelsen av tåkens tunge hånd. Men hva gjorde jeg før det? Har jeg nettopp kommet til byen eller har jeg vært her lenge? Jeg stirret ned i kaffekoppen, som om den sorte sørpa kunne gi meg svaret på livet, universet og alt mulig. Det eneste jeg så i koppen, var sort sørpe.
Noen banket lett på vinduet og jeg løftet blikket. Den røde flekken, en ung jente i rød regnjakke, stod utenfor og tittet på meg med et ubestemmelig, men åpent blikk. I blikket hennes så jeg det jeg ikke fant tidligere. Og jeg visste med ett at jeg ikke hadde noe tid å miste. Hastig reiste jeg meg opp, slengte noen mynter ved kaffekoppen og røsket med meg jakka mi. Utenfor kafeen ble vi stående overfor hverandre. Jeg merket at tåka letnet. ”Er du klar?” spurte hun. Jeg smilte. Hun tok hånda mi og ledet meg mot målet vårt.