Zorro hadde et lite uhell i natt/idag morges og etter en rask telefon til dyrelegen fikk vi vite at det kanskje kunne skyldes krystaller i urinen. Med andre ord: Ut på tur til doktor Dyregod. Jeg fant frem katteburet.
Men ville Zorro inn? Næh. Jeg godsnakket litt med ham og brukte lett press for å få ham inn. Næh. Jeg øket presset og snakket med litt strengere stemme. «Noen ting må man bare gjøre selv om man ikke liker det.» Næh. Jeg satt buret på høykant og prøvde å heise Zorro oppi. Pusen svarte med å hugge klørne inn i skulderen og ryggen min og heiste seg oppover. Det er så deilig med en fem kilos levende piercing hengende på ryggen, dere.
Til slutt bestemte jeg meg for å inngå kompromiss. Ingen bur, men seletøy. Zorro snuste litt på det rosa seletøyet før han avgjorde at det er noe han kan ha på seg uten ytterligere primadonnanykker.
Nykkene kom tilbake for fullt da vi skulle ut til bilen. Zorro begynte å hyle som om han:
A) Var med i en verdensberømt opera.
B) Holdt på å dø.
C) Var med i en verdensberømt opera der hans rollefigur holdt på å dø.
Hylingen ble redusert til halvkvalt klynking i de syv minuttene det tok å kjøre til dyrelegen og etter en avsluttende crescendo kunne vi omsider gå inn. Det tok ikke lang tid før Zorro fant seg et gjemmested bak ryggen min, under jakka. Fint med varmepute til ryggen.
Stakkaren var så stresset at han klamret seg fast til en sittepute som pent måtte finne seg i å bli ekstrabagasje inn til undersøkelsesrommet, og potene lagde store svettemerker på undersøkelsesbordet.
Etter en grundig undersøkelse, veiing, en sprøyte og reseptskriving, kunne vi dra hjem. Nå sitter Zorro i hagen og later som om jeg er usynlig.
