Igår ettermiddag bestemte jeg meg for å dra til mammas leilighet for å sove over og kosemose Zorro. Jeg pakket veska og toalettmappa. Etter en time på buss var jeg framme. Etter en rolig kveld foran datamaskinen, kosmos av pus og litt tvtitting, tenkte jeg at nå er det snart leggetid.
Jeg skulle hente toalettmappa i veska. Da oppdaget jeg noe: Jeg hadde pakket toalettmappa, men rett og slett glemt å putte den i veska. Litt kinkig ettersom et par viktige medisiner og Pyrisept lå oppi toalettmappa.
Men det var ikke stort jeg kunne gjøre med det. Istedet for å bekymre meg, prøvde jeg å finne en løsning på Pyrisept-problemet. (Øyelokkene mine er teite, husker dere.) I skapet på badet fant jeg en flaske Vademecum. «Uoppblandet er Vademecum meget desinfiserende. Insektbitt, uren og sår hud vasker du bare med ren Vademecum munnvann.»
Jeg var nødt til å rense øyelokkene for ellers ville elendigheten blomstre opp før jeg kan si «brennkopper» på swahili. Desperate mennesker gjør desperate ting, vet dere. Jeg dryppet litt Vademecum på en vattpinne og strøk den over høyre øyelokk.
Et millisekund senere stod jeg med ansiktet oppi vasken mens jeg prøvde å skylle øyet med så mye vann som mulig. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var «AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAU!» Som dere sikker har skjønt, er det å påføre Vademecum i nærheten av øynene en idé som ligger på Jackass-nivå. Ikke prøv dette hjemme, barn.
Midlertidig blind famlet jeg etter håndkleskapet, åpnet døra, famlet etter et lite håndkle, tok ut håndkleet og lukket døra mens jeg fremdeles var midlertidig blind. Jeg kunne fått Oscar for beste Helen Keller-imitasjon, dere.
Litt etter litt gikk sviingen over og jeg gjentok faktisk bedriften på venstre øye, men med litt mindre Vademecum og dermed mindre «AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAU!». Resten av kvelden satt jeg på sofaen og så på L Word.
En episode av L Word pleier å vare i rundt en time. To episoder senere var klokka var halv ett og jeg tenkte at det var på tide å gå til sengs. Perleraden ble pusset og jeg begynte å lete etter Zorro. Jeg lette og lette og lette. Jeg så bak trappa, jeg så under alle sengene og bak alle sofaene, jeg så til og med inne i rom som var lukket.
Men fant jeg noen kattepus? Nei. Jeg sjekket ute, men det var veldig usannsynlig at pusen hadde sneket seg ut ettersom døra var lukket og låst. Rundt klokka ett var jeg smått litt bekymret. Mammas leilighet var ikke så stor at Zorro bare kunne forsvinne.
Så gikk jeg på badet. Og åpnet håndkleskapet. Og der lå Zorro på nederst hylle og så litt sur ut.