[Om å eies av mange ting]

Min mormor gikk bort i høst, 83 år gammel. Som de fleste på hennes alder som har tilbrakt mesteparten av alderdommen boende hjemme i egen leilighet, etterlot hun seg ting. Mange ting. Veldig mange ting. Dette er bare en brøkdel av hva vi har gravd frem hittil, mange av disse har broren min og jeg aldri sett, og moren min ikke sett på flere år:

★ En boks rødbeter som gikk ut på dato i 2006
★ Diverse matvarer og tørrvarer som gikk ut på dato en eller annen gang de siste 20 årene
★ Sminke og parfyme fra 70- og 80-tallet, ubrukt og i originalemballasjen
★ Et stearinlys formet som en diger iskremdessert, fra 50-tallet
★ Røde stearinlys formet som krepser
★ Bærbar platespiller fra 60-tallet
★ Utallige LP-er med gresk musikk fra 50- og 60-tallet
★ Diverse kassetter, plater og ubrukte VHS-kassetter
★ En søppelsekk full av kongler, antakelig før 90-tallet
★ Hete kioskromaner, 70–90-tallet, nok til å fylle to banankasser
★ Kvitteringer for alt mulig, fra de siste tiårene
★ Ubrukte videokassetter
★ To souvenir-dukker, «Calypso Queens», i originalemballasje, fra 60-tallet
★ Utallige sett med sengetøy, gardiner og stoff
★ Klær fra 80- og 90-tallet, fremdeles med prislappen på
★ Souvenirskjeer fra hvert krik og krok i hele verden, til og med fra Irak
★ Påskeegg fra 80-tallet eller tidligere, fremdeles fylt med godteri (forhåpentlig «bare» fra 90-tallet)

På en måte er mormor til inspirasjon for meg nå. Når jeg ser på mengden av unyttige ting som ble kjøpt en eller annen gang fordi det kanskje kunne komme til nytte, men som endte opp bortgjemt i skap og skuffer i tiår, blir jeg inspirert til å være mer bevisst på ting jeg allerede har og hvordan jeg forholder meg til ting jeg får lyst på. Det er veldig fort gjort å gi etter for impulskjøp, man er i klesbutikken, en søt butikk, TGR, og man ser en ting som bare er sååå søt/kul/fin, eller kanskje det er noe som inspirerer en der og da, kaller frem tanker om at dette kan jeg bruke til noe en dag. Dagens samfunn er veldig materialistisk. De fleste av oss har nok penger til å dekke alle de grunnleggende behovene våre og mer til, og det er som om pengene brenner hull i lommene på oss. Hele tiden blir det lansert nytt ditt eller datt (*host*APPLE*host*) og vi tanketomme forbrukere blir overbevist om at akkurat DETTE er livsnødvendig. Til slutt har vi så mange ting at det ikke lenger er vi som eier tingene, det er tingene som eier oss.

Jeg har flyttet noen ganger i livet mitt, og selv om det er innmari gørr å pakke inn alt i avispapir og bære kasser etter kasser opp og ned, så har flyttingen gitt meg mulighet til å få en oversikt over alle mine eiendeler og rydde vekk det jeg ikke trenger. Ingenting får meg til å grøsse mer enn tanken på å ha så mange ting at jeg ikke vet hva jeg har, og å ha ting som ikke har noe annen funksjon enn å stå på en hylle og samle støv mens de ser pene ut. En venninne av meg jobber i utlandet og endte opp med å kvitte seg med alt hun eier. På den måten er hun fri til å flytte når som helst og hvor som helst (den ene dagen bor hun i Paris, neste dag i Berlin og neste måned i Tokyo), for hun har ikke et digert flyttelass å organisere. Høres ikke det utrolig deilig ut?

Jeg skjønner at det ikke er bare-bare å gi slipp på alt man eier og har sånn med en gang, men det er mange tiltak man kan gjøre for å redusere unødvendige ting. For eksempel: Låne bøker på bibliotek eller gå til innkjøp av en Kindle. Da har man tilgang til milliarder av bøker uten at stuen blir en labyrint av bokstabler. Med tanke på at jeg har noen lesere som er sanne bokelskere, i likhet med meg, så er det litt blasfemisk å si at man skal kvitte seg med papirbøker. Man kan heller beholde de bøkene man virkelig ELSKER og ikke kan leve uten, og gi bort alle de mindre diggbare bøkene. (Og bare så dere vet det: det er turn off hvis jeg blir med en date hjem og hun ikke har en eneste bok i leiligheten sin.) Eller dvder. I vår høyteknologiske samfunn har vi tilgang til millioner av filmtitler med bare et tastetrykk. Så lenge man har Netflix (og MediaHint), trenger man ikke fysiske filmer.