Jeg har vært medlem i Buddhistforbundet i fire-fem år, men i går var jeg på mitt første buddhistiske arrangement. Det vietnamesiske buddhistsamfunnet, som har et konferansesenter i Jessheim, er det norske vertskapet i forbindelse med turneen til Jadebuddha for universiell fred, en nesten tre meter høy Buddha-statue skåret ut av ren jade. I 2000 ble verdens hittil største jadestein funnet i Canada, og Lama Rinpoche hadde en visjon om å forvandle denne steinen til en statue av Buddha for å inspirere verden til å søke fred og harmoni, en visjon som ble virkeliggjort ved hjelp av Ian Green og støtte fra buddhister over hele verden. Det ble også avgjort at statuen skulle sendes ut på en turné slik at flest mulig mennesker kunne få se statuen før den plasseres i en buddhiststupa utenfor Melbourne i Australia.
Før avdukingen av statuen ble det holdt taler. Mange av talerne tok opp det tragiske som skjedde i Norge for et par uker siden, og det ble avholdt ett minutts stillhet for ofrene og deres familie.
Det var et hyggelig marked der man kunne kjøpe vietnamesisk mat – alt var vegetarisk <3 – og smykker, forskjellige Buddhastatuer og gjenstander til husalteret.
Det var underholdning, vietnamesisk musikk og dans. Når jeg er ferdig med å krangle med videoredigeringsprogrammet, skal jeg legge ut en video med ulike klipp fra dagen.
Forberedelser til lysofringsseremonien på kvelden, noe som var en veldig fin opplevelse.
Det var en veldig interessant dag for meg fra tidlig til sent. Jeg var en av veldig få som ikke hadde asiatisk utseende eller snakket vietnamesisk, så til å begynne med føltes det som om jeg var en turist i et ukjent og eksotisk land. Men deltakerne var flinke til å smile og si hei, veldig imøtekommende og inkluderende, helt i tråd med Buddhas lære om at man skal behandle alle som sin egen familie. En jente, Thi, var til og med så hyggelig at hun oversatte en dharma-preken fra vietnamesisk til norsk for meg.
På både åpnings- og lysofringsseremonien var det langvarig chanting. Jeg prøver ofte å meditere, men det er en helt annen opplevelse å sitte sammen med utallige andre som også fordyper seg i meditasjonen, og å sitte stille så lenge som vi gjorde. Vi som er for nybegynnere å regne, fikk satt vår evne til tålmodighet og tilstedeværelse på prøve, men fokuset på Jadebuddha og chantingen gjorde at tiden og tankene fløy.
Statuen skal være i Norge frem til 11. august, så det er bare å ta turen til Trondheimsvegen 205 og si hei.
Over til mitt forhold til buddhismen:
Jeg føler at jeg på en måte har fått en bekreftelse på at buddhismen er veien å gå for meg når det gjelder religion/livssyn/filosofi. Jeg husker at da jeg var liten og trodde på den kristen guden, var jeg alltid redd. Jeg lå søvnløs om nettene og var redd for fremtiden, livet, døden og slike ting som barn ikke skal måtte bekymre seg for, og jeg fikk ingen trøst i å be til en gud som aldri svarte på mine bønner. Etterhvert ble jeg naturlig nok ateist, men samtidig følte jeg et slags behov for noe å forholde meg til. På grunnskolen hadde vi KRL-faget på timeplanen, men det var på videregående at det ble mer fordypning i de andre verdensreligionene i faget Religion, Livssyn og Etikk, og det var da at jeg begynte å fatte interesse for buddhismen.
Buddha var en vis mann og hans ord har fremdeles mye å lære oss 2500 år etter hans død; samtidig oppfordres buddhister til å «tenke sjæl». Vi har de fem retningslinjer som veiledning, men det er opp til deg selv hva du ønsker å gjøre ut av dem. Ingen truer deg med ild og svovel om du ikke følger dem på nøyaktig samme måte som noen gamle munker i Tibet. Selv er jeg vegetarianer og avholds, men jeg kjenner buddhister som nyter alkohol uten at det kulminerer i flatfylla, og buddhister som spiser kjøtt, men kun om det kommer fra vilt som har levd hele livet ute i det fri. Man trenger heller ikke gå i tempel jevnlig for å være en praktiserende buddhist, eller meditere hver dag, eller ha et alter med statuer, orkideer og røkelse hjemme. Så lenge du finner en levemåte som fungerer for deg, og som ikke fører til lidelse for deg selv eller andre, er det en bra vei.
Det er mye som kan sies om buddhismen, men det er et veldig stort tema med mange avstikkere, og dere skal få slippe et langt foredrag ;)
interessant! jeg har lyst til å få til meditering. sliter med å tømme hodet for tanker, og bare være. det er tricky! hadde en periode i vår da jeg dreiv og hørte på krishna-chants. 20 minutter med hare krishna, hare rama. etterhvert blir det nesten som en rus. det er hypnotisk! man merker at man på en måte blir oppstemt og avslappet på en og samme tid.
Du skal ikke tvinge vekk tankene, da gir du dem bare den oppmerksomheten de påkaller fra deg. Du skal bare observere at tanker dukker opp, og gi slipp på dem. Ikke analysere dem, bare la dem sveve forbi og vekk, som skyer på sommerhimmelen :)
Ja, mantra kan være veldig beroligende og oppkvikkende å lytte til under meditasjon :)
Nå er jeg ikke kristen fordi det er betryggende eller trøstende, selv om det av og til også er det, men da jeg leste innlegget ditt, kom jeg til å tenke på hvor pussig det er at vi blir redde for eller finner trygghet i så forskjellige forestillinger. Nå vet jeg at vestlige buddhister helst konsentrerer seg om det nirvanske nivå og ikke bruker så mye tid på karmisk eller ondtavvergende praksis, men jeg blir gjerne overveldet over hvor mye fælt som kan hende en i forskjellige buddhistiske verdensbilder om man ikke gjør det en skal. Jeg som er så dårlig i utenatlæring, ville fått kjempeangst ved mantraresitasjoner der fremførelsen har større tyngde enn intensjonen.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det med at vestlige buddhister helst fokuserer på nirvana heller enn å praktisere et godt og lidelsesfritt liv. Nirvana er en tilstand med fravær av lidelse (og slutt på gjenfødsel), og da betyr det at man skal fokusere på å være god mot seg selv og andre. Hvis nirvana er det viktigste målet, oppnår man ingenting. Det viktigste målet er å bidra til fred og harmoni, da kan man oppnå oppvåkning/nirvana.
Når det gjelder mantra: de kristne har lovsanger, det er også en slags mantra som de har lært seg mer eller mindre utenat :) Den eneste mantraen jeg kan, er «Om mani padme hum», og den bruker jeg nesten aldri :) Man må altså ikke kunne hundre sider med mantra utenat for å være en god buddhist. Mantra er bare et verktøy som skal hjelpe deg med å holde fokuset mens du mediterer, men det er ikke obligatorisk. Annen slags rolig musikk eller total stillhet er også fint i meditasjon, eller en fin gjenstand som man kan hvile blikket på.
Jeg mente ikke at vestlige buddhister ikke prøver å leve et godt liv, men at det generelt sett er et mer dempet fokus på å få en god gjenfødsel som sådan i vestlig buddhisme, og at det derfor heller ikke er spesielt stor oppmerksomhet rundt det å skaffe seg religiøs fortjeneste gjennom diverse aktiviteter og ritualer. I hvert fall sammenlignet med legfolk generelt i Asia, hvor majoriteten tradisjonelt ikke har meditert fordi de ikke ser på nirvana som oppnåelig (i denne omgang) så lenge de ikke er blitt en del av klosterfellesskapet. Der blir mantraer også brukt som bønner, hvor noen anses å være virkningsfulle i seg selv, eller skadelige i seg selv om man resiterer dem feil – det er her angsten min hadde brutt inn, for synger jeg feil i kirken, er worst case scenario et stygt blikk fra damen foran meg ;)
Men det jeg ville frem til, var bare det at det er litt pussig hva som skremmer noen men ikke andre i de forskjellige religionene. Det er jo forskjellige forståelser innad, og du har åpenbart ikke den forståelsen av mantraenes kraft som er en del av det verdensbildet som nettopp ville skremt meg med buddhismen, men jeg tilhører heller ikke en retning av kristendommen der det er spesielt stor grunn til å frykte ild og svovel ;)
«Du har åpenbart ikke den forståelsen av mantraens kraft…» > Kanskje du ønsker å omformulere dette litt, for det høres ut som om du mener at jeg er uvitende og ignorant? Bare nevner det :)
Jeg vet at mantra er en viktig del av munkenes dagligliv i et kloster, fra tidlig til sent, men samtidig er det slik med buddhismen at man har mulighet til å velge sin egen vei, finne ut hva som betyr noe for en selv, samtidig som man respekterer at andre har valgt å gjøre noe annet. Noen vil ha mantra og andre buddhisttradisjoner som en stor del av sitt daglige liv, mens andre klarer seg med bare enkle løsninger og en «Om» nå og da. For de som ikke er munker/nonner, er det ingenting som er bastant rett eller galt. «Ikke tro på noe, bare fordi jeg [Buddha] sier det. Finn ut av det selv.» (sic) :)