Lucy: Daddy, did God made for you to be like this or was it an accident?
Sam: Ok, what do you mean?
Lucy: I mean you’re different.
Sam: But what do you mean?
Lucy: You’re not like other daddies.
Sam: I’m sorry. I’m sorry. Yeah, I’m sorry.
Lucy: It’s ok, daddy. It’s ok. Don’t be sorry. I’m lucky. Nobody else’s daddy ever comes to the park.
Sam: Yeah! Yeah! Yeah, we are lucky. Aren’t we lucky? Yeah!
I Am Sam (regi: Jessie Nelson, 2001) handler om Sam som mentalt er på samme nivå med en sjuåring. Han har en datter som han elsker, men når Lucy blir sju år og vokser forbi ham i intelligensnivå, ønsker barnevernet å ta fra ham datteren fordi de mener at han ikke er egnet til å oppfostre henne. Men han gir ikke opp kampen og får hjelp av en kynisk advokat som etter hvert lærer seg hva som er viktigst i livet.
Kall meg bløt, men jeg er nokså svak for «David vs. Goliat»-filmer med mye følelser inkludert, slik som denne filmen er. Sean Penn gjør en flott jobb som den tilbakestående Sam, og purunge Dakota Fanning er veldig dyktig i rollen som den reflekterte Lucy. Jeg elsker også hvordan de har brukt forskjellige cover-versjoner av Beatles-sanger i soundtracket til filmen.