– Den sortkledde –

Juni 2007.

Jeg stod og sjekket når første trikk kom. Idet jeg snudde meg fra rutetabellen, så jeg en sortkledd jente gå forbi. Å se henne var som å få et saftig slag i magen. Jeg så langt etter henne mens jeg prøvde å få tilbake pusten. Hun gikk nedover gata og jeg kastet et blikk på klokka.

To sekunder senere fulgte jeg etter, det var lenge til trikken kom og jeg kunne gå til neste stopp. Jeg tok henne fort igjen og mens vi travet fremover, hun intetanende foran og jeg bak, prøvde jeg å se på alt annet enn på ryggen hennes. Tenk om hun merket at hun ble iakttatt og snudde seg?

«Du er søt du er søt du er søt,» tenkte jeg. Det gikk som et mantra. Jeg håpet at hun på et vis ville fange opp tanken som en vag hvisken langt inn i underbevisstheten. Det går an, bare man fokuserer hardt nok på å sende en tanke til en annen person.

Vi kom til et lyskryss, jeg skulle mot venstre. Hun fortsatte mot høyre og mens jeg ventet på grønt lys, så jeg etter den sorte ryggen hennes. Hun snudde seg halvt, som om hun merket noe som strøk borti henne, før hun gikk videre. Jeg stod igjen med vissheten om at hun hadde merket mitt nærvær.