Jeg har alltid vært fascinert av døden som fenomen. Jeg er en slik person som leser dødsannonser, ser etter hvem som har levd lengst og hvem som såvidt har fått smake på livet mens jeg funderer over livets forgjengelighet. Jeg liker historier som And, Døden og tulipanen (Wolf Erlbruch), Kjære Død (Arild Nyquist), Elsewhere (Gabrielle Zevin) og Alle mine kjære (Alice Sebold). Jeg aner ikke hva denne fascinasjonen kommer av, men det skyldes i hvert fall ikke et ønske om å møte Døden snarest mulig. Min plan er å nyte livet så lenge jeg kan; forhåpentligvis oppnår jeg høy alder og vil være sprek og klar helt til det siste, takket være gode gener og en aktiv livsstil. Min fascinasjon for døden gjør meg mer bevisst på at det er nå jeg lever, det er nå jeg bør nyte alle gavene jeg får, for i morgen kan det være for sent. Som buddhist tror jeg vagt på gjenfødsel, selv om sannheten er at ingen av oss med sikkerhet vet hva som kommer etter det uunngåelige. Men ved å lære Døden å kjenne på avstand, vil det uunngåelige kanskje bli litt mindre skummel når den tiden kommer.
Dette innlegget dukket bare opp, egentlig hadde jeg bare tenkt å poste denne morsomme animasjonsfilmen og la det være med det, men når ordene titter frem og vil ut, er det vanskelig å ikke adlyde. Kjære bloggleser, la meg presentere Damen og Døden.
>Jeg har en enda mer makaber fascinasjon, og det er selvmord. Jeg er ikke emo eller noe sånt i det hele tatt, men jeg synes det er fascinerende, det strider jo mot naturen, som grovt sett jo hanlder om å overleve, men så er det de som gjør det motsatte, og det er så vanskelig å forstå. Ikke bare er det mennesker, men det finns også dyr som velger det.
>Dyr som tar selvmord? Jøss, det har jeg aldri hørt om! Kan du kanskje tipse meg om hvor jeg kan lese mer om det?