[Bare noen minutter…]

Jeg var på Deichmanske Bibliotek. Vanligvis pleier jeg å tusle lenge mellom hyllene mens jeg ser etter fristende bøker jeg kan ta med meg hjem. I dag hadde jeg ikke tid, jeg skulle skynde meg hjem en tur for å henge opp tøy til tørk før jeg skulle videre til Bærum. Jeg tuslet ut til utsikten over Regjeringskvartalet og gikk ned til høyre mot Akersgata. På veien mot Karl Johans gate tenkte jeg at jeg måtte sjekke saldoen på kortet mitt, så jeg gikk til nærmeste Nordea-minibank – i VG-huset. Jeg sjekket saldoen, konstanterte at jeg måtte la Visakortet hvile oftere, og gikk videre mot rulletrappen ned til Rimi. Jeg passerte svingdøren og var ute i Munchs gate. Mens jeg spaserte, observerte jeg omgivelsene – helt som vanlig. En bilist ga tydelig uttrykk for sin misnøye over en annen bilist, trikken dundret forbi, to eldre damer satt og røykte utenfor Herr Nilsen, en familie prøvde å holde styr på yngsteungen, jeg gikk forbi brudebutikken og beundret kjolen jeg så i vinduet. Ved gatekrysset la jeg merke til en eldre dame kledd i rosa jakke som ventet på grønt lys over til Bristol Hotell, jeg gikk over gaten mot Hotell Bondeheimen. Idet jeg gikk forbi vinduene til hotellets restaurant, kom smellet.

Jeg både hørte det og kjente det og fikk dotter i ørene, og hotellvinduene klirret mens grå flak blåste vekk av lufttrykket. Min første tanke var at noen lekte seg med musikkanlegget (jeg har noen dårlige erfaringer med skolens musikkanlegg), deretter tenkte jeg at det kanskje var en jævlig diger lastebil som hadde trynet i trikken. Sånn er det å ikke kunne høre ordentlig; man vet aldri hva man egentlig hører. Jeg stusset mens jeg gikk videre nedover Rosenkrantz’ gate, imens kom mennesker ut av butikkene langs gaten og så i den retningen jeg kom fra. På Karl Johans gate var livet delvis som normalt; turister strømmet oppover og nedover i stimer, men mange av dem gikk saktere, så bekymret ut, småpratet seg imellom mens de så mot Regjeringskvartalet. Og jeg dro hjem. Først da fikk jeg vite hva som hadde skjedd.

Bare noen minutter. Hadde mitt biblioteksbesøk vært som vanlig, bare noen minutter lengre, hadde hendelsesforløpet over aldri funnet sted og en annen historie ville blitt fortalt. Bare noen minutter skiller de to retningene.

Det som skjedde i dag er et meget trist kapittel, og det er trist å se at enkelte bruker bomben og Utøya til å spre hat og fordommer mot uskyldige minoriteter. Det er nå vi alle må stå sammen og vise at vi er et stolt demokrati som ikke lar oss forføre av hat og hevn, men heller bruker vår kunnskap og empati for hverandre til å bygge et rikt land der alle står likt uansett hudfarge, livssyn, politisk overbevisning eller legning. Derfor oppfordrer jeg dere til å gjøre hva dere kan for å skape et godt og trygt samfunn, om det så bare er å smile til en fremmed på gata eller gi noen en hjelpende hånd. Twitter og Fjesbok  har vist at vi er mange som bryr oss om hverandre og at vi er mange som ønsker å hjelpe til. Derfor må vi også vise at vi ikke aksepterer hat og rasisme.

Norge for alle, alle for Norge!