English translation below.
Jeg skulle ha et lett mellommåltid og ville egentlig ha banan. Ved første øyekast kunne jeg ikke se noen bananer i kiosken jeg var i, så jeg plukket opp et par andre ting. Like før jeg gikk til kassen, tok jeg et nytt overblikk med et mysende uttrykk.
Kassereren bippet inn varene og: «Vavadeusåitte?»
Jeg:
Hun: «Vavadeusåitte?»
Jeg: «Hæ? Hva?»
Hun: «Vavadeusåitte?»
Jeg: «Æh, hva? Jeg hører ikke…?»
Så jeg trakk på skuldrene, betalte og gikk. Ti minutter senere gikk det opp for meg at hun sa «Hva var det du så etter?» Fordi det er sånn munnavlesning fungerer, dere.
I was about to have a light snack and wanted a banana. At first glance I couldn’t see any bananas in the kiosk, I was in so I grabbed a couple of other items. Just before I went to check out, I peered around once more.
The cashier rang my items up and said: «Ouatoereuookifoo?»
Me: [See gif No. 1]
She: «Ouatoereuookifoo?»
Me: «Huh, what?»
[See gif No. 2]
She: «Ouatoereuookifoo?»
Me: «Uh, what? I don’t hear…»
[See gif No. 3]
So I just shrugged, paid, and left. Ten minutes later I realised the girl was asking «What were you looking for?» Because that’s how lip reading works, y’all.
Jeg forsto den ikke før du skrev det i klar tekst for meg i slutten av innlegget heller! Så gikk det opp for meg at det kunne vært en slags dialekt?
Nei, det handler om hvordan munnavlesning fungerer for oss som ikke hører så veldig godt. Folk tror at munnavlesning betyr at jeg kan «lytte» til hva som helst som blir sagt av hvem som helst på den andre siden av rommet, når det egentlig er 90% gjettearbeid, og da er det bare hvis man faktisk kjenner til temaet den andre personen snakker om. Hvis noen plutselig begynner å snakke ut av det blå, er det veldig vanskelig å dekode hva de sier. Da oppfatter jeg bare munnbevegelsene («Vavadeusåitte») istedenfor innholdet («Hva var det du så etter?)».